Fremskrittspartiet har skapt uorden og uro i norsk politikk siden stiftelsen1, og spesielt etter at partiet var med på å felle Willoch-regjeringen i 1986. Oppslutningen2 har variert sterkt og partiet har vært igjennom flere splittelser - eller avskallinger. Den langsiktige trenden er imidlertid at partiet har blitt stadig større, og har fått stadig mer makt. I høstens fylkestingsvalg ble partiet større enn Høyre - slik det ble i stortingsvalget for seks år siden. Målet om å komme i regjering3 blir stadig mer realistisk, selv om det kan ta lang tid.
Fr.p. kan i europeisk sammenheng4 betegnes som et høyreradikalt eller høyrepopulisitisk parti på grunn av sin innvandringsskepsis, tøffe kamp mot kriminalitet, skepsis til byråkrati, statsmakt og EU og argumentasjon for lavere skatter og avgifter.
På andre områder er imidlertid Fr.p. et mer vanlig norsk parti. Fr.p. står fremst i kampen for eldreomsorg og helsetilbud, og mange av dagens statlige reformer ble først foreslått av Fr.p. I det politiske miljøet blir det trolig undervurdert at Fr.p nå både organisasjonsmessig5 og politisk6 er i ferd med å bli mer forutsigbart enn tidligere. Likevel kan partiformannen fortsatt endre partiets syn på statskapitalisme, slik han gjorde på landsmøtet i vår, og han kan sende ulike og sprikende signaler om forholdet til Bondevik-regjeringen.
Fremskrittspartiets fremste sak er at det vil bruke mer oljepenger7 enn alle de andre partiene.
Carl I. Hagen er ubestridt leder8. I en aktuell analyse 10. februar om Hagens 25-års-jubileum som partiformann er det noen vurderinger av partiets rolle i norsk politikk. Analysen anlegger et positivt perspektiv. Motanalysen "På den annen side" har en negativ vinkling på Hagen og partiet. I en annen analyse 24/9 er Fr.p.s forhold til Regjeringen og Høyre nærmere behandlet. Finn dem i analysearkivet.
Sist endret 09. Oktober 2003
Begrunnelsen er at Fr.p. vil bruke oljepenger til å senke skatter og avgifter, noe som i seg selv gir lavere priser. I tillegg mener partiet at det er mulig å kjøpe mer varer og tjenester i utlandet, noe som, etter partiets mening, ikke vil føre til prispress i Norge.
I partiets alternative budsjett for 2003, [2] Fr.p.s historie
Da Willoch-regjeringen i 1986 foreslo økte bensinavgifter, sa Fr.,p. nei, og Ap. overtok. Likeledes sa Hagen nei til de andre borgerlige partienes forsøk på å kaste Ap. året etter. Siden den gangen har Fr.p. alltid posisjonert seg som et høyreparti, men aldri med et klart løfte om å støtte såkalte borgerlige regjeringer.
På slutten av Gro Harlem Brundtlands periode som statsminister sa Carl I. Hagen at det var en fordel for landet med Ap.-regjering.
På Fr.p.s hjemmeside er det en omfattende presentasjon av [3] Fr.p.s oppslutning [4] Fr.p.s regjeringsdrøm
I det politiske miljø er det alminnelig antatt at Hagen har en hemmelig drøm om å bli statsråd. Det er ingen tvil om at han veldig gjerne vil ha Fr.p. inn i regjering, men det er vanskelig å forutsi hvor mye Fr.p. er villig til å kompromisse for å få regjeringsmakt. [5] Fr.p. i internasjonal sammenheng
Trolig er også Fr.p. det høyre-radikale partiet i Europa som er mest integrert i det politiske system. Både i Stortinget, fylkesting og kommunestyrer opererer Fr.p. stort sett som alle andre partier, med utstrakt kompromissmaking for å påvirke politikken. [6] Fr.p.s persongalleri
Hagen har nå kunngjort at han vil trekke seg som formann i 2006. Han tar det for gitt at landsmøtet vil gjenvelge ham neste år. Trolig hadde han planer om å trekke seg før partioppgjøret i 2001.
Siv Jensen anses som den mest trolige etterfølger. Generalsekretær Geir Mo er også en av Hagens fortrolige. Terje Søviknes kan komme tilbake som lederkandidat om tre år. I partiet snakkes det også om lokalpolitikeren Torgeir Høien fra Bryne som en aktuell kandidat. Han har sittet i Norges Banks hovedstyre, og er sentral rådgiver i økonomisk politikk. [7] Fr.p.s mer helhetlige politikk
Det aller viktigste med Fr.p.s politikk-utvikling er at partiet nå har utviklet en helhetlig økonomisk politikk bygget på tesen om at man kan bruke mer oljepenger. Før brukte man oljepenger bare for å betale for gode formål. Nå er det i ferd med å bli tung ideologi i Fr.p. at man skal gjennomføre en tilbudssideøkonomi - der oljepengene finansierer skatte- og avgiftslettelser som i neste omgang både demper inflasjonspresset og stimulerer til nyskaping og velstandsøkning. [8] Fr.p.s organisasjonsbygging
Det er ting som tyder på at Fr.p.s organisasjon nå er blitt så stor og velsmurt at den faktisk også kan legge føringer for partiformannens handlinger. Partiet fikk etter høstens valg sitt gjennombrudd i mange kommuner. Det finnes 12-13 Fr.p.-ordførere rundt omkring.
Det er rett og slett oppstått en partiorganisasjon i Fr.p. som ligner svært mye på organisasjonen i de andre partiene. Fr.p. er også det eneste partiet som øker sin medlemstilslutning.
Da Carl I. Hagen overtok makten i det som opprinnelig het Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter og avgifter, bestemte han seg fort for ikke å bli et gissel for høyresiden. Han hadde sett hvordan SV forble uten makt fordi partiet ikke turte å kaste en Ap.-regjering.
Sommeren 2002 var Fr.p. Norges desidert største parti, i følge meningsmålingene. På valgforskeren Bernt Aardals
En av hensiktene med partioppgjøret i 2001 var å gjøre partiet mer tilpasningsdyktig. Carl I. Hagen ønsket å ha muligheten til å inngå kompromisser for å få makt i Stortinget, og aller helst i regjering.
Carl I. Hagen blir oppriktig opprørt når Fr.p. blir satt i bås med alle andre høyrepopulistiske partier i Europa. Han har rett i at Fr.p. stort sett er mer moderat i sine standpunkter enn alle de andre europeiske protestpartiene. Partiet er praktisk talt fritt for antisemittisme. Det er også svært få Fr.p.-tillitsvalgte som uttaler seg på en udiskutabel rasistisk måte.
Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen blir ofte i mediene brukt nærmest som synonymer. Hagen har full kontroll i eget parti, og det er praktisk talt ingen som opponerer mot ham eller hans standpunkter.
Fr.p. har etterhvert fått høy troverdighet hos velgerne i mange ulike saker. Det er nå flere saker enn tidligere hvor det er viktig å bevare troverdigheten hos velgerne. Før holdt det med litt lavere skatter og avgifter og litt mer til bekjempelse av kriminalitet. Nå må man i tillegg legge inn ekstra penger på helsesektoren, til pensjonssystemet og til barnehager - bare for å nevne noe.
Carl I. Hagen er opptatt av å bygge opp partiorganisasjonen. Han har alltid skjøvet partidemokratiet foran seg når han har måttet ta vanskelige avgjørelser. Samtidig har alle visst at det er han som har bestemt hva partiet skal mene.