INTRODUKSJON TIL NORSK POLITIKK - Partiene

Fremskrittspartiet Høyre SV Arbeiderpartiet Kristelig Folkeparti Senterpartiet Venstre Andre partier

Arbeiderpartiet
Valget i 2001 markerte slutten på Ap.s nesten 70 år lange hegemoni i norsk politikk. I lokalvalget 2003 hevet partiet seg litt i forhold til katastrofevalget to år tidligere, men oppslutningen var likevel historisk lav. Partiet har gått fra å være det ene store, til å være ett av flere ganske store partier. Årsakene er mange og sammenflettede: Generell samfunnsutvikling, tradisjonsbinding, og en personstridsom i mange år preget partiet.

Det er også historisk at Ap. innstiller seg på at den neste regjeringsdannelsen må bli sammen med andre partier. Partiet har alltid tidligere regjert alene.

Den interne oppsummeringen etter høstens valg er at partiet nå er på rett vei i gjenoppbyggingen. I valgkampen fremsto partiet som et tydelig venstreorientert parti, blant annet fordi det var en klar linje mot privatisering. Langt klarere enn da Ap. hadde regjerinsmakt for to år siden. Det har i lang tid hersket tvil om Ap.s politiske linje, men det virker nå som om partiet rendyrker en venstreorientert linje, der man samarbeider tett med fagbevegelsen. Jens Stoltenbergs favorittslagord "å skape og å dele" omsettes i praksis til en ganske aktivistisk næringspolitikk der man er villig til å bruke mange statlige milliarder på å utvikle strategisk infrastruktur og næringsliv. Fordelingspolitikken målbæres av gjentatte forslag om skatteøkning for de rikeste og meget få reformforslag som gjør det vanskeligere for svake grupper i samfunnet.

På andre områder er også partiet blitt mer tydelig, noe som har ledet til beskyldninger om populisme. Selv når det gjelder Stoltenbergs "varemerke", økonomisk ansvarlighet, sås det tvil om partiets linje. Det er imidlertid ingen tegn til at dem i Ap. som vil bruke mer oljepenger, får gjennomslag.

Ap. er trolig det partiet som samarbeider mest med utenlandske søsterpartier - spesielt de nordiske.

Sist oppdatert 09. Oktober 2003