...PÅ DEN ANNEN SIDE

Da Erna Solberg i sin landsmøtetale snakket om det ”nye” Høyre sa hun knapt et ord som ikke Jens Stoltenberg ville være enig i. Solberg selv vil vel hevde at hennes vektlegging av enkeltmenneskets betydning skiller seg sterkt fra Stoltenbergs fokus på offentlig sektor, men strengt tatt er de begge så generelle i sine formuleringer på disse områdene at de ikke på noe vis utelukker hverandre.

Høyres retorikk leder partiet mot det politiske sentrum og der er det ikke bare mange Ap.-folk. Der er det også Sp.ere, Kr.F.ere og Venstrefolk. Det er rett og slett ganske dristig av Høyre å legge seg kloss opp til alle de andre partiene i sentrum.

Dersom man har som ambisjon å gå inn på andres markeder, må man ha noe som ikke de har. Høyre har én ting: Godt rykte som styringsparti. Men inntil videre har Ap. et mye bedre omdømme på dette området. Høyre er avhengig av at Jens Stoltenberg mister litt av kontrollen på sin egen regjering. Det er lite frem til nå som tyder på at han gjør det.

Selv om Ap. skulle kompromittere seg selv som styringsparti, gjenstår det for Høyre å skille seg positivt ut i forhold til Venstre og Kr.F. Da er det et stort draw-back at man ikke uten videre kan regne med å få statsministeren. Erna Solbergs stilling i Høyre vil være usikker i hvert fall frem til valget neste år. Dersom det går overraskende bra, vil hun være en rimelig troverdig statsministerkandidat, men hun vil ha mindre statsrådserfaring enn både Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten. Erfaringen fra 2001 er også at sentrumspartiene vil bruke sin vippeposisjon til å tvinge til seg statsministerposten. Det er i hvert fall liten grunn til å tro at de vil gi den fra seg i god tid før valget i 2009.

Hvis Høyre gjør det dårlig i kommunevalget, er det duket for lederskifte, og da vil ikke Høyre kunne stille med noen troverdig statsministerkandidat. Børge Brende har vært statsråd like lenge som Solberg, men han har aldri vært med i Regjeringens underutvalg. Både Sponheim og Høybråten ville ha mer erfaring enn ham.

Det aller viktigste er imidlertid ikke statsministerkandidaten, men at Høyres grasrot ikke har forstått at beslutningen om å være moderat og ”myk” i sin retorikk har noen konsekvenser. Det er nå et sterkt press i Høyre for å samarbeide med Fr.p. Gjør man det, velger man bort sentrumspartiene, og da blir det vanskelig å stå fast på en moderat politikk. Da blir det viktigst å tiltrekke seg flest mulig av de moderne Fr.p.-velgerne. De som ikke vil ha revolusjon, bare litt vei i vellinga. Da må man for eksempel tørre å gi litt skikkelig med skattelettelser og å ta noen drastiske grep for å rasjonalisere offentlig sektor. Det er det vanskelig å gjøre uten igjen å få ry på seg for å være et kalkulatorparti.

Det kan gå fra vondt til verre i Høyre.