...PÅ DEN ANNEN SIDE

Den nye Stoltenberg-regjeringen går neppe til verket med en ambisjon om å gjøre minst mulig. I løftet til velgerne om en flertallsregjering ble det også lokket med forsterket handlekraft. En flertallsregjering har muligheter til å hogge over en del gordiske knuter i politikken. Den kan gjennomføre reformer som det ville være umulig å få flertall for i en situasjon der man må føre åpne forhandlinger med opposisjonen i Stortinget.

Det er dermed tenkelig at den nye regjeringen spesielt i sine første år vil gå til verket med dødsforakt og tar sjansen på å fatte upopulære vedtak. Den kan vise til at Tony Blair (og nesten Gerhard Schröder) har klart å vinne valg, selv om de har sittet med makten og har tatt beslutninger som mange av kjernevelgerne har mislikt kraftig.

Den rød-grønne regjeringen vil ha den fordelen i forhold til Blair og Schröder at den har mer penger å jonglere med. Oljeøkonomien gjør det mulig med lavere reformtempo her enn i de fleste andre europeiske land. Et godt eksempel er pensjonsreformen: Den ble vedattt fordi man hadde råd til å gi avkall på noen av de mest innstrammende og upopulære forslagene.

Det avgjørende blir trolig hvor gode statsrådene og folkene rundt dem blir til å markedsføre og å profilere politikken. Det vet vi ingenting om foreløpig, fordi det ikke er noen av dagens politikere som har erfaring i å profilere politikk i en flertallssituasjon. Og det gir helt andre muligheter enn når man skal markedsføre handlingene til en mindretallsregjering.

For det første er ressurssituasjonen helt annerledes. Regjeringspartienes folk i Stortinget (med rådgivere dreier det seg om 170 mennesker) skal ikke lenger kjempe for politisk gjennomslag – de kan bruke tiden sin på å argumentere for Regjeringens politikk. Ikke all tid riktignok - for at de skal bli effektive salgsmenn og –kvinner er det trolig nødvendig at de i en langt større grad enn tidligere blir trukket inn i departementenes arbeid med politikkutformingen.

Det er viktig å understreke at disse 170 personene ikke skal være i mediene alle sammen. Skal man selge politikk, må man både være i de store mediene og ute blant de menneskene som er opptatt av politikken. Det blir statsrådene og noen få utvalgte som stiller opp i NRK og TV2, VG og Dagbladet, mens stortingsrepresentantene og rådgiverkorpset skal være der ute i interesseorganisasjonene og på arbeidsplassene for å bygge oppunder sjefenes budskap.

Det blir en tung jobb, men på mange måter mindre tung enn den har vært i mindretallsstyrets tid. Det vil ikke lenger være slik at regjeringspartiene holder seg med standpunkter og politikk som er innbyrdes motstridende. I mindretallsregjeringenes tid kunne man oppleve at Regjeringen gikk til Stortinget med en politikk og kom ut av Stortinget med en annen politikk. Slik blir det ikke i den kommende fireårs-perioden.

Grunnlaget for å markedsføre politikken burde være så godt at man kanskje kan unngå forgjengernes slitasjeproblemer. Kanskje.