...PÅ DEN ANNEN SIDE

Den viktigste grunnen til at statsråder nå til dags nesten aldri blir kastet av Stortinget er at statsministeren stiller seg bak dem. Skal Stortinget kaste en statsråd, må det kaste hele Regjeringen, og regjeringskriser er som oftest uforståelig for folk flest. Opposisjonen er livredd for å få ”skyld” for unødig bråk og uorden i norsk politikk.

Dersom et samlet politikermiljø hadde blitt enige om at det ville være sunt for det politiske system med litt mer reell ansvarsgjøring, hadde det ikke vært vanskelig å lage en praksis der det ble lettere å kaste enkeltstatsråder. Det er bare praksis som må endres. Formelt sett er det alltid slik at opposisjonspartiene i enkeltsaker fremmer mistillit mot enkeltstatsråder. Det er regjerinssjefen som velger å tolke det som et angrep på hele regjeringen.

Det hadde rett og slett vært nok at alle partilederne bestemte at det fra denne dag skal være en høyere terskel for at regjeringskollegiet stiller seg bak enkeltstatsrådene. Så kunne man utvikle praksis etterhvert – gjennom de kommende tiårene.

Det er litt verre å rokke ved det klare parlamentariske prinsipp om at Stortinget kontrollerer og styrer statsforvaltningen gjennom regjeringsmedlemmene. Stortinget kan bare henvende seg til og kontrollere statsrådene og statsministeren.

Ettersom statsforvaltningen blir stadig mer mangfoldig og komplisert, er dette prinsippet blitt stadig vanskeligere å håndtere. Det er saker der det åpenbart er nødvendig for Stortinget å sette skapet på plass, men der statsråden med god grunn har vært like uvitende som Stortinget. Det kan oppstå situasjoner der Stortinget presses til å kaste en ”god” statsråd, fordi han eller hun har en etat under seg som ikke lar seg styre.

Så kan det sies at det ikke skal være mulig å ha ustyrlige etater under seg, og at den ansvarlige statsråd da må kaste etatssjefene. Men det er ikke alltid noen å erstatte dem med. Lund-kommisjonen viste oss hvordan overvåkingspolitiet i tiår etter tiår i praksis var uten politisk styring, selv om sjefene av og til ble skiftet.

I slike situasjon kan det være fornuftig at Stortinget går dypere inn i materien enn det i følge dagens praksis har anledning til. Da kunne det være riktig at Stortinget setter søkelyset direkte på den etaten, eller den sjefen som faktisk ikke lar seg styre.