...PÅ DEN ANNEN SIDE

Fremskrittspartiet kan på noen områder sammenlignes med SV. De befinner seg på hver sin fløy og beskriver i sine partiprogrammer en politikk som de bare kan gjennomføre dersom de får rent flertall i Stortinget. På samme måte som SV forblir alene om å ønske seg seks-timers dag (det kravet er forresten moderert i utkastet til nytt partiprogram), blir Fr.p. alene om å ønske seg mindre politikerstyring av økonomi og velferdsytelser.

De to fløypartienes ledelser har erkjent at det er slik, og når de søker makt i politikken, har de kalkulert inn at de ikke får gjennomslag for sine forslag til systemendringer. De manøvrerer seg inn mot politikkens maktsentrum for å påvirke i smått – ikke i stort. Det blir endel intern strid i partiet av en slik holdning, men det virker som om det både i SV og i Fr.p. nå er almen aksept også på grunnplanet for at det er bedre å bevege litt i riktig retning, sålenge alternativet er å sitte på utsiden uten noen innflytelse.

På en slik bakgrunn er det både urimelig og dumt å vurdere de to partienes avstand til potensielle samarbeidspartnere på bakgrunn av dere programmer. Man må se på hvordan de ter seg i den praktiske politikken. Det er det svært mange av Høyres tillitsvalgte gjør. De ser Fr.p.-politikere i Storting og i kommunustyrer som er svært så samarbeidsvillige. De ser et Fr.p. som vil bevege politikken i ”riktig retning” når det gjelder skatt, veier, innvandring, helse- og omsorg og kriminalitet, men som ikke er spesielt kravstort.

Politikerne som følger Oslo-politikken ser et Fr.p. som nesten har lagt seg flatt for Høyre. De er med i Byråd, men får i praksis bare gjennomslag for den politikken Høyre, Venstre og Kr.F. er enig i. Fr.p.s samferdselsbyråd Peter N. Myhre kan bli den som forlenger bompengeringen i Oslo – på tross av partiets programfestede motstand mot bompenger.

På Stortinget har Høyre det siste halve året sett et Fr.p. som er særdeles konstruktivt. Budsjettforhandlingene i høst ble en dugnad for å finne løsninger slik at man kan få en avtale som ikke kostet Høyre noe særlig, samtidig som den ga inntrykk av at Fr.p. hadde fått et ganske stort gjennomslag.

Siv Jensen og Carl I. Hagen sier hele tiden at dette er linjen de vil følge også i neste stortingsperiode, dersom de bare blir tatt inn i varmen som støtteparti. Den aller største konsesjonen fra Fr.p. er nettopp at partiet nøyer seg med å være støtteparti, og at det ikke straks krever å få bli med i en ny regjering.

Høyre-toppene svarer på de gjentatte invitter med å vise til Fr.p.s uforutsigbarhet, men strengt tatt er det vel ikke så vanskelig for dem å inngå en avtale som skal gjelde for hele fire-års perioden der Fr.p. forplikter seg til å være forutsigbare på de viktigste politikkområdene. En slik avtale vil være mye viktigere enn partiprogrammet.