...PÅ DEN ANNEN SIDE

Det finnes ikke den finansminister opp gjennom historien som ikke har vært bekymret for statsfinansene i fremtiden. Uansett hvilket parti han har kommet fra, har han brukt mye krefter på å formane både folk og politikerkolleger om måtehold og en litt mer fornuftig husholdering med ressursene.

Tilsvarende finnes det ikke noe parti i historien som har vært mer skeptisk til å bruke penger på velferdsreformer enn Høyre. Partiet var i Regjering da Folketrygden ble innført, og det har også stemt for endel andre kostbare ordninger. Likevel er dets historiske rolle å være bremsekloss, og å passe på at vi ikke lager en for stor offentlig sektor.

Per-Kristian Foss er både finansminister og fra Høyre, og det er derfor ingen grunn til å tro noe annet enn at han overdriver når han nå sier at det ikke vil være rom for nye reformer i fremtiden.

Det er ekstra grunn til å bli skeptisk når han sier at det likevel kan være rom for skattelette. Slik han resonnerer vil de kunne bidra til økt verdiskapning. En slik tro på den dynamiske skattepolitikken er omstridt. Det er grunn til å mistenke Foss for å være mer Høyre-mann enn finansminister.

Når så mange av forutsetningene om fremtiden så åpenbart er basert på "tenk-på-et-tall"-metoden, mister perspektivmeldingen mye av sin overbevisningskraft. Selv de sikreste tallene - om befolkningsutviklingen - kan jo endre seg ganske mye på femti år, dersom fødselstallene tar seg litt oppp allerede fra i år. Anslagene for produktivitetsvekst blir ganske ulike om man satser på 2 prosent årlig vekst i forhold til 1,5. Dersom vi blir mer produktive enn beregnet, kommer vi til å tjene mer, og det blir kanskje helt naturlig med en skatteøkning som med dagens øyne ser helt urealistisk ut.

Dette bare for å nevne noe. Til alt overmål kommer ikke statens finansieringsproblemer for alvor før på 2020-tallet, og da kan man spørre seg hvorfor vi allerede nå skal handle.