...PÅ DEN ANNEN SIDE

I denne stortingsperioden har Regjeringen hatt større manøvreringsrom enn noen gang. Den har søkt støtte for sin politikk i tre forskjellige retninger. I miljø-, gen- og biopolitikken har SV alliert seg med Regjeringen. I forsvars- og utenrikspolitikken har Ap. vært alliert, mens Fr.p. har stilt opp i noen struktursaker og skolepolitikken - for å nevne noe. Budsjettet er blitt støttet både fra Ap. og Fr.p.

Når alliansene går slik på kryss og tvers, skal man følge godt med i politikken for å forstå det som skjer. Dersom man ikke har tid og lyst til å følge med nok, ser politikken rotete ut. Det igjen fører til synkende engasjement og synkende interesse.

Derfor er det grunn til å tro at den pågående polarisering vil mobilisere interessen for politikk igjen. De tillitsvalgte vil få større engasjement fordi kampsakene og frontene blir tydeligere. Mediedebattene vil bli mer publikumsvennlige fordi de vil bygge opp under kjente konflikter.

Todelingen kan også få som konsekvens at valget neste år blir et skikkelig regjeringssvalg. Nesten uansett hvilket parti man stemmer på, vil man vite hvilken regjering man får. Det vil være nytt, og sannsynligvis bidra til at flere velgere finner det verdt å bruke stemmeretten sin.

Det er ingen tvil om at valgkamptenkningen og oppdelingen av politikken i to blokker fører til en innsnevring av den politiske debatten, men det er ikke sikkert det er en ulykke. Det gamle idealet om opplyste offentlige saksdebatter på mange ulike politikkområder stammer fra en tid der det bare var samfunnselitene som engasjerte seg i den politiske debatt. Grasrota var opptatt av politikk, men mer av kampen enn av debatten.

Nå forenes de to ved at det nesten bare blir offentlig politiske debatt på hovedspørsmålet om hvem som skal ha makt, og det er på et vis folkelig. Det er kanskje sunt for et samfunn at folket og samfunnselitene fører den samme politiske debatten.