Kr.F.-ledelsen er livredd grasrota De tillitsvalgte på litt lavere nivåer i Kr.F. er kraftig misfornøyd med sin egen partiledelse. Derfor tør ikke ledelsen å utfordre dem i nominasjonsprosessen.
Etter fjorårets valg var det mange Kr.F.-tillitsvalgte som mistet posisjoner i lokalpolitikken. Med dagens meningsmålingstall ser det ikke ut til at det er mulig å gjenvinne særlig mye makt heller. Dessuten fører Bondevik-regjeringen en politikk som i alt for stor grad blir assosiert med Høyre.
Det er, kort sagt, mange grunner til at de Kr.F.-tillitsvalgte er misfornøyde med sin egen ledelse. De er så misfornøyde at partiledelsen ikke tør å gjøre noe ekstra for å provosere. Og i alle partier er det provoserende når en sentral ledelser forsøker å dirigere nominasjonsprosessen.
I retorikken er det få ting som er så ”hellig” som de partitillitsvalgtes rett til selv å få velge sitt fylkespartis representanter til stortingslistene. Både i Kr.F, og i andre partier skjer det til tider at partiledelsen griper inn, men da helst ved å hviske noen sentrale fylkespolitikere noen ord i øret.
Kr.F.-ledelsen kan også ha kalkulert med at lokale tillitsvalgte i Østfold og/eller Møre og Romsdal på egen hånd ville fatte alvoret i partiets situasjon. De kunne kanskje ha et lite håp om at det rundt omkring på de lokale partimøter ble argumentert for å vise nasjonalt ansvar – det ville i denne sammenheng bety at de argumenterte for å sette Høybråten foran sin egen lokale kandidat.
Det er også mulig at partiledelsen har tenkt at partidemokratiet må få virke så lenge som mulig. Kanskje har man villet lodde stemningen i de ulike fylker først, får så ganske tydelig å overkjøre et av de to aktuelle fylker i sluttfasen av nominasjonsprosessen. Da ville det i hvert fall bli tydeligere, enn om man grep inn med finurlige grep tidlig i prosessen. Tydelighet er jo noe Kr.F. i andre sammenhenger er veldig opptatt av.
|
|
||||
|