...PÅ DEN ANNEN SIDE

Det er ikke mer enn fire år siden Stoltenberg som statsminister kategorisk avviste å samarbeide med SV. Han mente at de politiske forskjellene var alt for store. Siden den gangen har Ap. beveget seg en god del mot venstre, mens SV i liten grad har endret sin politikk.

Det er under et halvt år siden Stoltenberg hadde en helt annerledes retorikk om sentrum-venstre alternativet enn han har nå. Da understreket han at det fantes ulike samarbeidsmodeller mellom de tre partiene. Han ble tolket som om han var mer interessert i å ha Sp. og SV som støttepartier enn som partnere i Regjering. Spekulasjonene ble såpass kraftige at Stoltenberg i mars ble presset til å si tydelig fra om at Ap. etter valget ”vil ta initiativ” til regjeringsforhandlinger med SV og Sp., dersom de tre partiene skulle få flertall.

Dette er bakgrunnen for påstanden om at Ap.s leder ikke vil strekke seg spesielt langt i forhandlingene som kommer, dersom de tre partiene får flertall i det nye Stortinget. Kristin Halvorsen og Åsluag Haga vil også ha klare grenser for hvor langt de kan gå i slike forhandlinger. Både i SV og i Sp. er det adskillig frykt for at Ap. skal dominere samarbeidet. De to partiene blir sannsynligvis juniorer og all erfaring tilsier at det er det største partiet i koalisjoner som klarer seg best, mens junior-partiene blør.

Det ligger altså an til at Ap./SV/Sp. klarer å holde sammen frem til valgnatten, men at de etterfølgende forhandlinger fort kan utarte til et svarteperspill der det egentlige formålet blir å legge skylden for sammenbruddet på de andre. De tre partiene vil hver for seg ha for lite å gå på i forhandlingene. Og det blir uenighet om sakene som avgjør.

Dette er selvfølgelig viktig å presisere at valgresultatet for de tre partiene kommer til å bli viktig. Sannsynligheten for sammenbrudd i forhandlingene er større, jo mindre SV og Sp. blir. Dersom Ap. gjør et dårlig valg og de to andre partiene gjør det bra, vil Halvorsen og Haga kunne få så mye ut av regjeringsforhandlingene at grasrota blir fornøyd. Ap. vil bli tvunget med på kompromisser som partiet ikke forutså på forhånd, men det er vanskelig for Ap. å si nei til samarbeid, dersom partiet er så svakt at det ikke kan danne regjering alene.