...PÅ DEN ANNEN SIDE

Demokratiet legger til rette for at ulike synspunkter blir presentert for velgerne slik at de kan veie dem mot hverandre. Det er ingen som forventer at en politiker skal snakke for og i mot en sak. Han eller hun skal argumentere best mulig for et standpunkt, så får opposisjonspolitikeren argumentere best mulig for det motsatte standpunkt.

Slik er det også med faktaene som ligger til grunn for de ulike politiske standpunkter. Et politisk parti og dets eksperter fremstiller de faktaene som støtter oppunder eget standpunkt, så er det opp til andre partier på legge frem alternativ informasjon.

Så har selvfølgelig regjeringspartiene et mye større apparat bak seg enn opposisjonspartiene. I de fleste saker kan man si at de har definisjons- eller premissmakten fordi det er de som har størst oversikt over den aktuelle informasjonen.

EU-kampen i 1994 viste imidlertid at også motstanderne, som satt fjernt fra regjeringsapparatet, hadde store evner til å produsere alternativ informasjon. Internett og globaliseringen av politiske bevegelser har gjort flyten av alternativ informasjon bredere enn noen gang før.

Følgelig er det ikke så alvorlig at myndighetene av og til lar være å fortelle befolkningen hele sannheter. Det er alltid noen der ute - enten på Stortinget eller i floraen av interessorganisasjoner - som forteller den andre sannheten. Det vil endog vært urimelig å stille helt andre saklighetskrav til en politisk aktør enn til de andre - bare fordi denne aktøren satt på toppen av et regjeringsapparat.

Enda et argument skal anføres. Myndighetene har både rett og plikt til å sile informasjon i en pedagogisk hensikt. Skal man nå ut med viktige budskap til befolkningen må man forenkle. Det blir ikke god informasjon av for mye for og i mot avveininger.