...PÅ DEN ANNEN SIDE

Det er alvorlig for Stortinget som lovgiver når den yrkesgruppen som blir berørt av av en lov i stor grad nekter å forstå den. Den nye bioteknologiloven har møtt kraftig motstand i de berørte medisinske miljøer siden lenge før den ble vedtatt. Det er åpenbart at protesterende leger vil fortelle offentligheten om det hver gang bioteknologiloven nekter dem å gjøre noe som det brede publikum vil oppfatte som fornuftig.

Dermed vil ett av to skje. Enten blir loven undergravet så mye at politikerne gjør retrett. Eller så står flertallet av politikerne på sitt, og det skapes en voldsom frustrasjon hos legene og en dyp smerte hos enkelte pasienter og pasientgrupper som blir ”brukt” i kampen mot loven. Tenk bare på hvor ille det må være for Mehmets foreldre å vite at de kunne ha fått bedre hjelp til sin sønn, dersom bare politikerne ikke hadde vært så stivbeinte.

Sannsynligheten er ganske stor for at politikerne i lengden ikke vil klare å stå i mot en medieksponert smerte hos enkeltpersoner og en like vel belyst frustrasjon i store fagmiljøer.

Og dersom man kan anta at politikerne ikke vil stå løpet, er det like godt for SV og Regjeringen å snu først som sist. Dersom man gir seg i Mehmet-saken nå, kan man beholde autoritet nok til å sette en ny grense for gen- og bioteknologi som vil ha større oppslutning i fagmiljøene. Det betyr at den vil være mer liberal og mer i tråd med andre lands regler.

For Regjeringen og for SVs sosialpolitiske talsmann vil det være lite ønskelig, men det vil i hvert fall føre til at man får ro om de grensene man setter. Og det igjen er en verdi i seg selv. Også nye, mer liberale, grenser vil ramme noen. Det vil være enkeltmennesker som blir nektet lovende behandlingsmetoder. Dersom helsepersonalet forteller dem at det må være slik, og kanskje lar være å fokusere så mye på de ”forbudte” muligheter, vil det være en stor vinning.