...PÅ DEN ANNEN SIDE

Arbeiderpartiet har tradisjon for å være flink til å kompromisse internt. Det er så mange interesser og fløyer i partiet at man i sjeldent stor grad har vært nødt til å avveie motstridende synspunkter. I Arbeiderpartiet har man godtatt den utbredte kompromissingen fordi man har visst at det man har kommet frem til er blitt nasjonal politikk. Det betyr igjen at Ap. i sjeldent liten grad har erfaring med å måtte kompromisse med andre partier.

Dette er noe av forklaringen på det som av Ap.s motstandere kalles for maktarrogansen. Jens Stoltenberg og hans forgjengere har vært vant til å diktere politikken. I SV er det mange som tror at Ap.-ledelsen belager seg på å fortsette som i gamle dager etter valget i 2005. Man vil gjerne samarbeide med SV og Sp. for å få makten, men når det gjelder politikken blir det Ap. som bestemmer.

Det var mange SV-folk som fikk bekreftet sine mistanker da Stoltenberg i høst sa at EU-medlemskap var viktigere enn regjeringssamarbeid for ham. Han sa det ikke rett ut, men etterlot inntrykk av at han regnet med at SV ville oppføre seg som i gamle dager: At partiet ville holde Ap. ved makten uten å få noe særlig igjen politisk.

I Arbeiderpartiet er oppfatningen at det er SV som vil være ute av stand til å være fleksibel i et fremtidig regjeringssamarbeid. De Ap. og LO-politikerne som i den siste tiden har kritisert SV, har stort sett hengt seg opp i SVs miljøpolitikk – og angivelig manglende næringspolitikk. Den underliggende argumentasjonen er at SV er virkelighetsfjernt. SVs partistandpunkter er aldri blitt prøvd mot virkeligheten.

Ap. mener at SV burde vite at politikken ikke tåler møtet med virkeligheten og at Kristin Halvorsen dermed burde begynne å tilpasse standpunktene. Men når Halvorsen ikke gjør det, så regner de fleste Ap.-folk med at det skyldes manglende kompromissvilje i SV. Dersom Halvorsen skulle prøve å moderere politikken, vil hun raskt kunne få hele partiet mot seg. Og SV er jo først og fremst en politisk diskusjonsklubb, i følge ganske så mange Ap..folk.

Det er slike holdninger – både i Ap. og i SV – som gjør at det ikke er særlig sannsynlig at de to partiene vil samarbeide mer forpliktende enn de har gjort tidligere. Blir det maktskifte i 2005, kommer Ap. alene til makten og SV fortsetter som et støtteparti.