...PÅ DEN ANNEN SIDE

Norge har hatt en mindre kraftig sentralisering enn de fleste land vi kan sammenligne med. Vårt utenforskap i EU har også gjort det mulig å ta vare på en del regulatorisk politikk som strider mot EUs frimarkeds-regler. Innenfor sosial- og skattepolitikken har vi fortsatt mange universelle ordninger og ganske mye utjevning. Solidariteten og samholdet er kanskje mindre enn tidligere, men det er fortsatt mye igjen.

Det er verdt å minne om hva som faktisk består, fordi det så lett kommer i skyggen for det som er blitt forandret det siste tiåret. Med andre ord: Det er lett å se seg blind på alle endringene som følger av at man er i ferd med å effektivisere offentlig sektor og markedsrette de gamle statsetatene som NSB, Posten og televerket. Landbruket og fiskeriene er gode eksempler. Der er det et stort forandringspress, en del ordninger og systemer er blitt avskaffet, men hittil er faktisk hjørnesteinene i etterkrigstidens landbruks- og fiskeripolitikk blitt beholdt.

Dette betyr at det er noe å bygge på, dersom også Norge berøres av den internasjonale trenden med at liberaliseringsbølgen snur. I mange europeiske land kommer det nå reaksjoner på markedstilpasning og ukritisk innføring av New Public Management i offentlig sektor.

Dersom vi innen relativt kort tid får en ny EU-debatt i Norge, har vi erfaring for at den også vil gjøre andre politiske kamper mer ideologisk. Det betyr at distrikts-, landbruks, og fiskeripolitikk kan bli satt inn i en større sammenheng, der det blir et mål i seg selv å slå ring om det vi har.

Ingen vet om det går slik, men det er interessant at Kristelig Folkeparti i mange av disse debattene ser ut til å være mer enige med gamle forbundsfeller i Sp. enn med de nye allierte i Høyre. Det kan tvinge Høyre til å alliere seg med Fr.p., men da risikerer man samtidig å miste regjeringsmakten.