...PÅ DEN ANNEN SIDE

Det finnes ikke demokratier der man ikke har partier. Politiske organisasjoner er nødvendige for å avveie ulike hensyn og interesser mot hverandre. Det ville dessuten ha vært meget vanskelig for direktevalgte uavhengige representanter i en nasjonalforsamling å peke ut dem som skulle regjere, og deretter å kontrollere det daglige styre.

Det relevante politiske spørsmål blir derfor heller om man kan reformere partiene slik at de fungerer bedre og slik at demokratiet blir mer reelt. SV har trolig kommet lengst i forsøk med nettverksorganisering. Der er det lagt opp til at ”vanlige” medlemmer skal få en viss innflytelse på partiets politikk ved at de engasjerer seg i nettbaserte diskusjonsgrupper på ulike saksfelt.

Nettverksorganiseringen kan imidlertid aldri bli mer enn et supplement til det representative, hierarkisk oppbygde partisystemet. Nettverk kjennetegnes jo ved at deres plass i systemet er flytende og uinteressant. Dersom man engasjerer seg i et SV-nettverk om IT-politikk, vil man ikke på noe tidspunkt bli bedt om å avveie sine synspunkter på IT mot partiets nærings- distrikts og skolepolitikk.

Løsningen ligger nok heller i å gjøre dagens partidemokratier mer reelle. Et av dagens problemer er at tempoet i politikken og kompleksiteten i sakene er så stort at det er vanskelig for de tillitsvalgte å følge med. Partieliten må forholde seg til problemstillinger gjerne samme dag som de dukker opp. Samtidig er sakene av og til så vanskelige å vurdere at man trenger mange ressurspersoner rundt seg.

Spørsmålet er om ikke det midtre skikt av partitillitsvalgte heller burde bli mer enn mindre profesjonelle politikere. Kanskje burde de få mer tid og mer hjelp til å forholde seg til de samme problemstillingene som partiledelsen. Hadde de hatt det, kunne de også blitt mindre avhengige av å forholde seg til medienes gjengivelser av politiske problemstillinger.

En slik løsning ville ikke ha bedret det midtre tillitsmannsskiktets representativitet, men det ville ha bedret forholdet til partieliten. Fylkeslederne og landsstyremedlemmer ville rett og slett få bedre bakgrunn for egne meninger, og de ville vært mer likeverdige i dragkampene med partieliten. Det er all grunn til å tro at ansvarsfølelsen også hadde økt.