...PÅ DEN ANNEN SIDE

Mediene fokuserer oftere på fiasko enn på suksess. Derfor får den til enhver tid sittende kulturminister kritikk for alle sine mislykkede forsøk på å regulere mediene, og hun får kritikk med en gang NRK gjør noe som er i grenseland for hva politikerne tillater.

Det er lett å glemme at NRK er politikernes fremste mediepolitiske verktøy, og at man hittil har brukt dette verktøyet med vett og forstand. Regjering og Storting har i de siste tiårene gitt NRK-ledelsen meget stor frihet, samtidig som de har sørget for en rundhåndet finansiering.

NRK har gjennom lisensen fått så mye penger at den har kunnet konkurrere med de kommersielle kanalene om å sende sport. Samtidig har NRK fått lov til å vri journalistikken i en så populær retning at man har klart å holde på svært mange lyttere og seere, i konkurranse med kommersielle aktører.

Resultatet er at vi har et nasjonalt radio- og TV-miljø som er så stort at det kan produsere norske kvalitetsprogrammer. Det er også så stort, og har så stor tillit, at det kan virke som en samlende faktor i det som måtte komme av nasjonale krise- og press-situasjoner. I tillegg har NRK et redaksjonelt miljø som er alternativt til redaksjonelle miljøer hos de store aviseierne og i TV-2 systemet.

Enkelt sagt: De fleste mediepolitiske mål når politikerne gjennom NRK. Dersom man i tillegg gir politikerne kreditt for at de gjennom pressestøtten holder liv i en del alternative aviser, blir resultatet slett ikke så verst. Skal man være riktig snill, kan man hevde at P4, Kanal 24 og TV2 har et bedre og mer variert innhold enn de ville ha hatt, dersom de ikke hadde hatt en detaljert konsesjon å forholde seg til.