...PÅ DEN ANNEN SIDE

Mediene får gode og velbegrunnede oppslag når de kan skrive om toppledere som gir seg selv andre pensjonsordninger enn dem de mener folket bør ha. Men det blir med støyen fordi topplederpensjonene ikke har noen økonomisk betydning. Det avgjørende for om det blir en pensjonsreform er om Ap. tør å konfrontere LO og SV.

Sannsynlighetene for at det skal skje er ikke veldig stor. Ap. LO og SV er i gang med en langspurt for å få et regjeringsskifte etter valget neste høst, og uenighet om pensjoner kan ødelegge ganske mye for den langspurten.

Likevel er det endel momenter som tilsier at Ap. faktisk vil ta sjansen på å utfordre LO og SV. Det aller viktigste er at det tidligere regjeringspartiet virker meget overbevist om at det er nødvendig med en pensjonsreform. Jens Stoltenberg og de andre Ap-toppene har sett det samme som dagens regjeringspartier ser: Dagens pensjonssystem spiser av våre voksende inntekter og det blir ikke penger igjen til å lansere nye populære reformer eller skattelettelser.

En pensjonsreform er rett og slett en forutsetning for å lykkes som regjeringsparti i fremtiden. Derfor må Ap. gjøre noe. Og det blir sannsynligvis ikke lettere å gå inn for en reform, dersom man selv sitter med makten. Erfaringen tilsier at Regjeringen hefter i mye større grad for upopulære reformer enn det Regjeringens støtteparti i Stortinget gjør.

Derfor har Stoltenberg all interesse av å få dagens Regjering til å ta belastningen med pensjonsreformen. Han kan satse på at han kan oppnå det samme som Høyre gjorde med momsreformen i 2001. Høyre var i opposisjon og støttet i hovedtrekk Stoltenberg-regjeringens forslag. Partiet sørget imidlertid for å ha noen avvikende forslag, slik at man hele tiden kunne peke på at man selv ville ha gjort det litt annerledes. Dermed ble Stoltenberg-regjeringen sittende alene med ansvaret for en reform som faktisk hadde fått Høyres støtte.

Dersom Jens Stoltenberg får resten av partiet med seg på en slik tankegang, spiller det liten rolle at topplederne lar sine egne pekuniære behov gå foran tenkningen om hva som er fornuftig i en bredere samfunnsmessig sammenheng.