...PÅ DEN ANNEN SIDE

Selv om sannsynligheten for en flertallsregjering etter 2005 er minkende, skal man ikke se bort fra at den kan komme. Nesten hele dette året har meningsmålingene vist at Ap., SV og Sp. ville ha fått flertall sammen i Stortinget. Dersom det også skjer i valget om drøye halvannet år, vil de tre partiene neppe kunne unngå å gå i regjering sammen.

Det er på tross av at Jens Stoltenberg det siste året har latt det skinne igjennom at hans ønske er å få en sentrum-venstre regjering etter svensk modell – der støttepartiene nøyer seg med å få statssekretærer i Regjeringen. Man må nemlig anta at Ap. i mindre grad enn noengang tidligere vil være i posisjon til å diktere samarbeidsformene. SV og Sp. vil presse seg inn i en regjering, og da kan ikke Stoltenberg nekte.

Årsaken til at nesten alle politikere snakker så varmt om flertallsstyre er at de tror det vil gi mediene mindre grunnlag for å rapportere om spill og kaos – det vil i neste omgang bidra til å heve politikkens anseelse. Det er all grunn til å tro at det behovet ikke blir mindre i tiden frem til 2005. Dermed kan man formode at Ap., SV og Sp. virkelig vil gjøre mye for å få til en felles regjeringsplattform.

Så er spørsmålet om de klarer det. EU-saken kan ikke løses med en klassisk selvmordsparagraf – slik dagens Bondevik-regjering har. Men det er mulig å se for seg et kompromiss. Premisset vil være at sentrum-venstre regjeringen ikke søker om medlemskap, og aktivt arbeider for EØS-avtalen, men i tillegg må det lages ordninger slik at man gir inntrykk av at man fortløpende vurderer både medlemskap i EU og utmeldelse av EØS. Så kan man håpe at EU får problemer med seg selv, og at EØS-avtalen består, slik at fortløpende vurderinger av alternativene ender i status quo.

På alle de andre politikkområdene der man er uenige, kan det kompromisses. Smertenivået blir høyt, men det er mulig. Kanskje blir det umulig for partiene ikke å prøve.