...PÅ DEN ANNEN SIDE

Norge veves sakte inn i EUs indre marked og det eneste nye som skjedde i 2003 var at vi fikk noen spektakulære eksempler på hvor dumt det av og til er å ha felles regler for næringslivet i land som er totalt ulike. Det finnes også en en rekke eksempler på hvor godt og trygt det er for næringslivet å være en del av EUs indre marked. Det vil komme godt frem i Stortinget allerede i januar når SV og Sp. foreslår å utrede alternativer til EØS i den hensikt å si opp avtalen.

Det er altså slett ikke sikkert at en debatt om EØS vil føre til at det blir flertall for å si opp EØS-avtalen. Tvert i mot: Det sannsynlige er at det er et bredt flertall på Stortinget som faktisk vil si at de aktivt ønsker denne avtalen.

Dermed kan politikerne også la diskusjonen om EU-medlemskap ligge. Og det vil de gjøre så lenge de føler de kan. Tenkningen om samarbeidskonstellasjoner etter neste stortingsvalg er ikke mulig, dersom vi på nytt søker om medlemskap. Hverken dagens regjering eller Ap./Sp./SV alternativet er tenkelig, dersom medlemskap kommer på dagsorden.

Det man kan tenke seg er at EU-tilhengerne i det sentrale politiske miljø alle som en slutter opp om Jan Petersens politikk: Snakk pent om EU-medlemskap, men be ikke om folkeavstemning før du er helt sikker på å vinne.

Det kan også spille inn at EUs utvikling på noen punkter er meget usikker. Etter sammenbruddet på Brussel-toppmøtet rett før jul, sa blant andre den franske presidenten at han ser for seg et EU som utvikles i flere hastigheter. Det kan hende at EU om noen år tillater mer fleksibilitet i tilpasningen enn det unionen gjør i dag. Det ville være en åpenbar fordel for Norge, og det ville trolig gjøre det langt lettere å vinne en folkeavstemning.

Det vil imidlertid ta tid. Og ved valget i 2005 vil da ikke ja-partiene si annet enn at de er for medlemskap, men at de ikke vil fremme forslag om det før EU eller Norge har endret seg. Det er omtrent slik partiene forholder seg til EU-saken i dag. Det er ikke nytt alt som skinner.