...PÅ DEN ANNEN SIDE

Den norske viljen til å være en verdens Mor Godhjerte blir ikke tatt helt på alvor her i landet. Man kan liksom ikke tro at vi hjelper folk og land der ute bare av god vilje. Men det oppsiktsvekkende har skjedd at det i de siste årene faktisk er blitt tverrpolitisk enighet om at det er i Norges interesse å opptre som en humanitær stormakt.

Ved hjelp av fredsmegling og humanitære engasjementer i mange konfliktområder har Norge gjort seg interessant for stormaktene. Eksempelvis var det den norske meglingsinnsatsen på Sri Lanka som førte til at norske politikere ble invitert inn på et utenriksministermøte i EU tidligere i høst.

Den norske beslutningen om å sende en kontingent med soldater til Irak kan derfor ha vært et resultat av en slik tenkning, og ikke av et ønske om å pleie forholdet til USA.

Og når vi nå først engasjerer oss i et land, skal ikke Norge være de første til å trekke seg ut. Ettersom uroen i landet øker, blir behovet for humanitær hjelp bare enda større. De humanitære hjelpeorganisasjonene har trukket seg ut av hensyn til sine medarbeideres sikkkerhet, og da må militære styrker overta jobben.

Utenriksminister Jan Petersen argumenterer med stor tyngde for at Regjeringen ikke skal gi etter for noen irakske banditter som bruker bomber, raketter og egne liv for å destabilisere landet ytterligere.

Det er dessuten et sterkt argument at hele verdenssamfunnet har ansvaret for gjenoppbyggingen av Irak. Selv om det var USA og Storbritannia som gikk til krig, var et samlet FN gjennom 12 år med på å legge mye av grunnlaget for krigen. Da er det uforsvarlig overfor det irakiske folk å la være å hjelpe, selv om FN-engasjementet endte med en krig vi helst ville ha utsatt.