...PÅ DEN ANNEN SIDE

Thorbjørn Jagland er nådeløs i sin kritikk av kollegenes beslutning om å la medlemskapsdebatten forbli under teppet: ”Vi har en politisk situasjon der det å ta opp tidens viktigste spørsmål og forholde seg til de viktigste maktstrukturer (...) skaper regjeringskrise,” skriver han før han advarer Ap. på det sterkeste mot å samarbeide med SV på lignende premisser.

Jan Petersen og Jens Stoltenberg vil forsvare seg med at de kan snakke om EU, selv om de ikke snakker om norsk medlemskap. Likevel er det åpenbart skadelig for politikkens omdømme at man stiller seg slik at det blir umulig å diskutere et spørsmål som det er åpenbart for de fleste at vi burde diskutere.

Det er nemlig ikke til å komme bort i fra at det som skjer i EU i økende grad også berører Norge. Det er også stor enighet både blant leg og lærd om at EØS-avtalen er utilfredsstillende. Den formaliserer på en god del områder vår politiske avmakt. Så kan det argumenteres for at EØS-avtalen er det beste vi har, og at et EU-medlemskap ikke vil gjøre vår reelle innflytelse nevneverdig større.

Problemet er bare at det ikke er rom for å føre den diskusjonen. Ettersom partiene ikke vil gjenåpne medlemskapsdebatten, kan de heller ikke diskutere dagens EU-tilknytning, eller alternativet med å ha en friere tilknytning slik Sveits har.

Det politiske establishment (som Jagland i denne sammheng ikke tilhører) vil avfeie påstanden om at det er uansvarlig å la debatten ligge med den begrunnelse at en medlemskapsdebatt nå ikke vil føre til noe. Meningsmålingene viser jo at vi vil få et tredje nei. Prinsipielt sett er det en håpløs begrunnelse. Om man skal ta den på alvor, må det fastslås at politikerne i hvert fall er populistiske, om de kanskje ikke er uansvarlige.

I forlengelsen av dette resonnementet er det også grunn til å tro at Jagland har et meget godt poeng når han sier at ansvarsfraskrivelsen er skadelig for politikken (”dødelig” er for sterkt). Det er opplagt at tilliten til politikerne minsker når man ser at de ikke forholder seg til vårt fjerde forvaltningsnivå (som EU i realiteten er). Det er også opplagt at entusiasmen for, og oppslutningen om, politikerne blir mindre når velgerne ser at de i viktige saker velger å være uansvarlige og/eller populistiske.