AKTUELL ANALYSE

Når Jens Stoltenberg sier at vi gikk inn i Afghanistan sammen med NATO og skal gå ut sammen med NATO, er det mer enn et unnvikende svar på spørsmålet om tidsfrister for tilbaketrekking. Det er en beskrivelse av hva Afghanistan-engasjementet aller mest dreier seg om: Solidaritet med våre NATO-allierte, og spesielt USA.

Det er verdt å minne om denne hovedbegrunnelsen nå som alle kommentatorer ser ut til å være enige om at det er nødvendig å diskutere om vi skal være i Afghanistan eller ikke. Den brutale sannhet er at vi har få valgmuligheter, så lenge vi bygger vår sikkerhetspolitiske tenkning på NATO og en tett USA-tilknytning. Vil vi at våre alliansepartnere skal stille opp for oss når vi ber dem om det, må vi stille opp for dem når de spør. USA har spurt oss om hjelp til å stabilisere Afghanistan, og da må vi gjøre det. Om vi lar være, kan vi nok fortsette i NATO, men USA vil bli mindre interessert i våre sikkerhetsinteresser.

I mer enn 60 år har norske sikkerhetspolitikere vurdert det som avgjørende at USA viser vilje og interesse til å forsvare oss. I de første tiårene var det om å gjøre å få amerikanerne til å engasjere seg direkte – med materiell og mannskap – slik at et angrep på Norge også ville bli oppfattet som et angrep på USA. Ettersom mannskap og deler av materiellet er forsvunnet, er det blitt desto viktigere med gode politiske forbindelser. Da Norge sa nei til å støtte USAs krigføring i Irak, måtte statsminister Bondevik overkjøre Utenriks- og Forsvarsdepartementet som fryktet at et Irak-nei kunne få sikkerhetspolitiske konsekvenser.

Både den gangen og nå ligger forholdet til USA som et tungt premiss for norske beslutninger uten at det blir problematisert. Det er ikke så greit for nasjonalt selvstendige politikere å innrømme at man vil være lydhør for USA nesten uansett. Det er heller ikke så lett å diskutere om NATO er så viktig for oss som de fleste av oss liker å tro. Hvis vi skulle gå ut av NATO, hva skal vi gjøre da? Russland er fortsatt stort, og usikkerhetene knyttet til globalisering og en ny verdensorden oppfattes som økende.

Men hvordan tar vi egentlig best vare på vår sikkerhet i den nye verdensorden? Europas nordflanke er blitt mindre viktig for USA enn det var, og vårt trusselbilde er endret. Dersom vi skal forsvare oss mot russisk aggresjon, er USA og NATO helt sikkert de beste sikkerhetsgarantister, men hva om vi skal forsvare oss mot terrorisme eller aggressorer i andre verdensdeler? Da kan Norges sikkerhet bli redusert ved at vi står last og brast med USA.

Afghanistan-krigen kan på lang sikt ha svekket vår sikkerhet ved at den er blitt ført på en slik måte at den har stimulert til et økende hat mot vesten i de miljøene der terroristene blir rekruttert. Da hjelper det lite at man hindrer fremtidens bin-laden’er i å trene i Afghanistan. De vil alltid finne et sted å hjemme seg.

Dersom vi skulle distansere oss fra USA, ville vi også fjerne oss fra NATO slik det ser ut i dag. Men forsvarsalliansen er i endring. Man kan tenke seg en rendyrking slik at det i fremtiden bare blir klare trusler eller angrep på medlemslandene som utløser allianseforpliktelsene. Arbeidet for global sikkerhet kunne bli ivaretatt på andre måter.

De nordiske forsvarssjefene og Thorvald Stoltenberg har kanskje tilrettelagt for en slik utvikling ved at de i de siste årene – i meget forsiktige ordelag - har antydet en nordisk forsvarsunion – ikke som et alternativ til NATO, men som en ekstra struktur innen NATO.

Ideen ble først betegnet som god, så ble det stille. Kan det være at USA ikke likte den?