AKTUELL ANALYSE

SV tåler ikke å være i en miljøpassiv regjering, og Arbeiderpartiet tåler ikke et omdømme som næringlivsfiendtlig. Potensialet for regjeringskrise på en miljøsak er derfor absolutt til stede.

De siste månedenes økende folkelige bekymring for miljøet behøver ikke å få noen konsekvenser for de politiske skillelinjer. I en egen artikkel som fåes frem ved å trykke i feltet under denne artikkelen ("På den annen side") argumenteres det for at miljøsaken på et vis kan bli avpolitisert.

Det mest sannsynlige er likevel at den skillelinjen som i dag går mellom partiene i de miljøpolitiske sakene kommer til å bestå, og at denne skillelinjen kommer til å bli stadig viktigere. Det er grunn til å tro at miljøpolitikk vil være det aller viktigste spørsmålet for langt flere velgere i 2007 og 2009 enn noen gang tidligere - kanskje med unntak av 1989 - da SV fikk sitt gjennombrudd nettopp på miljøsaken.

Det igjen får konsekvenser for de politiske partiene og alliansene og konfliktene mellom dem. Det er grunn til å tro at de tre partiene som i dag sees som minst opptatte av miljøet - Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Høyre - alle vil forsøke å forbedre sin profil på dette området. Men nesten uansett hva de gjør, kommer SV, Venstre og antageligvis Kristelig Folkeparti til å sørge for å være "mer" miljøvennlige. De tre partiene er avhengige av at de fremstår som mer opptatte av å redde miljøet enn Ap, Frp og Høyre.

Slik bildet ser ut nå, er det ikke bare ambisjonene for klimapolitikken som kommer til å skille partiene - det kommer også til å gå et skille når det gjelder teknologioptimisme og føre-var prinsippet. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kommer til å legge større vekt på betydningen av nye energiformer (thorium), og ny teknologi (CO2-innfanging, miljøbiler....) enn de andre partiene - som også vil vektlegge betydningen av at hver enkelt av oss i en viss grad endrer oss for å bevare miljøet.

Hvordan Høyre vil stille seg, er uklart. Den miljøpolitiske talsmannen Børge Brende skiller seg i debattene lite fra Venstres og KrFs talspersoner, men partiprogrammet og partilederne skiller seg fra hverandre.

For Høyre dreier klimapolitikk seg også om forholdet til Fremskrittspartiet. Dersom partiet virkelig skal markere seg som en forkjemper for miljøet, kan det bli vanskelig å samtidig gå inn for regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Forutsetningen for et slikt resonnement er at Frp ikke legger om miljøpolitikken sin totalt. Partiet er i ferd med å endre sin profil på dette området, men vil neppe gå så langt at det forlater posisjonen som første-valg for den lille velgergruppen som fortsatt fnyser av "klima- og miljøhysteriet".

Det som er helt sikkert, er at Venstre og Kristelig Folkeparti vil føye "klima" og "miljø" til på listen over saker som umuliggjør et bredt såkalt borgerlig regjeringssamarbeid. Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten har fått enda en grunn til å gå til valget i 2009 uten noen forhåndsbestemte allianser. Spesielt må det være fristende for Venstre å forsøke å overta SVs plass som landets fremste miljøparti.

Det er ingen liten trussel for SV. Sålenge partiet er i regjering sammen med Arbeiderpartiet, er det nesten umulig å fremstå som miljøets beste venn. Striden om Mongstad-utbyggingen i fjor høst viste til fulle hvor viktig miljø- og energisakene er for Arbeiderpartiet. Presset fra Fellesforbundet og en hærskare av tillitsvalgte i næringslivsintensive distrikter er ekstremt sterkt. I tillegg er Ap. mer enn noen andre partier redd for å gjøre strømmen dyrere for folk flest.

Slik var det i høst, men det kan argumenteres for at situasjonen er helt annerledes nå. Mens folk i høst var redd for høye strømpriser, er de nå mest redd for raske klimaforandringer. SV kan i tillegg fortelle Arbeiderpartiet at det er helt avgjørende for partiet at den rød-grønne regjeringen i 2009 fremstår som meget offensiv i klima- og miljøsakene. Deres håp er at de klarer å kombinere Ap.s teknologioptimisme med SVs ønske om systemendringer, og at velgerne oppfatter det slik.

Det skal godt gjøres å få troverdighet til at denne kombinasjonen av teknologioptimisme og systemendringer er noe annet enn et dårlig politisk kompromiss, og dersom SV ikke får den troverdigheten, kan partiet bli tvunget ut av hele regjeringsprosjektet.

Om den rød-grønne regjeringen skulle sprekke på en miljøsak, er det virkelig grunn til å fastslå at miljøpolitikken blir som EU-saken. Den vil presse Ap, Fremskrittspartiet og muligens Høyre inn på den ene banehalvdelen og SV, Venstre, Kristelig Folkeparti og kanskje Senterpartiet inn på den andre. I gamle dager var det ingen tvil om hvilke av de to banehalvdelene som var størst, men det er ikke gitt at det vil bli likedan denne gangen. Vi kan få en ny sentrum-SV regjering - men hvem skal bli statsminister?