SVs startproblemer er uten betydning Når NATO kan leve med uenighet om Irak og Afghanistan, kan også Regjeringen leve med den. Historisk er det heller ikke nytt med sikkerhetspolitisk opposisjon i en regjering. SV brukte den første måneden i regjering til å gi overraskende mange bekreftelser på påstandene om at det ikke er i stand til å styre landet. Men det kommer ikke til å fortsette slik.
Det mest oppsiktsvekkende ved Regjeringens start, var at det bare tok noen uker før stortingsrepresentanter fra SV sto på plenen utenfor Stortinget for å demonstrere mot sin egen regjering. Men det er lite overraskende at det var en sikkerhetspolitisk sak som foranlediget den første åpne SV-aksjonen mot egen regjering.
Den sikkerhetspolitiske uenigheten mellom Ap. og SV er så velkjent at det ville være umulig å begrave den helt i den nye regjeringen. Nettopp fordi den er så velkjent, er det også mulig for Regjeringen å leve med den. I de siste to koalisjonsregjeringer har det vært tatt dissens i statsråd tre ganger – i saker der det ikke har vært vilje eller mulighet til å skjule uenigheten.
De SV-representantene som demonstrerte mot sin egen regjerings beslutning om å sende F16-fly til Stortinget var også uenig med sine egne statsråder, og flertallet av SV-representantene på Stortinget. Slik sett er F16-striden mindre truende for Regjeringen enn en del andre stridssaker (bispevalg, veterinærdirektiv, patentdirektiv) har vært for de to foregående koalisjonsregjeringen.
Når man så i tillegg tar med at det i tidligere Arbeiderparti-regjeringen ofte har vært en sikkerhetspolitisk intern opposisjon, blir ikke hendelsene denne høsten så oppsiktsvekkende. Dersom det ikke oppstår nye kriger, kan Stoltenberg og Halvorsen trolig ta det ganske så med ro.
Det blir verre på en del andre problemområder (les saken under her med vignetten ”på den andre side”). Likevel er den generelle erfaringen i Norge at regjeringssamarbeid alltid gir partiene gjennomslag i så mange småsaker at de blir ganske så iherdige forsvarere av å fortsette.
Bistandsmininster Erik Solheim sa i valgkampen at velgerne nok ville tilgi SV noen løftebrudd her og der, dersom man bare fikk gjennomslag for de aller viktigste SV-sakene. Da tenkte han spesielt på skole og barnehage. Solheim har ikke spesielt god dekning i empirien for en slik antagelse. Kr.F. fikk faktisk gjennomslag for en del av sine hjertesaker i den siste Bondevik-regjeringen, men partiets velgere var likevel ikke fornøyd.
SVs ledelse tenker nok likevel som Solheim. Dersom de bare klarer å vinne noen tydelige seire, og dersom de klarer å vise dem frem til velgerne, kommer det til å bli forståelse for at et parti med 8 prosents oppslutning ikke klarer å endre all politikk på fire år. Så lenge SV-ledelsen tenker slik, vil partiet fortsette i regjering, og gjøre alt det kan for å få samarbeidet med Ap. og Sp. til å fungere mest mulig knirkefritt.
Denne regjeringen kommer til å leve i fire år.
|
|
||||
|