AKTUELL ANALYSE

Den nye regjeringen skal ha felles standpunkter om sakene, men tillegg skal den utvikle en mentalitet – en felles holdning til politisk styring. Det kan være like viktig som ståsted i enkeltsakene.

Dersom lederne for de kommende regjeringspartiene er som andre folk, er det grunn til å tro at de bruker ganske mye krefter på å tenke over hvordan de skal unngå å gjøre de samme feil som forgjengerne. Erfaringen fra de siste ti årene er skremmende – sett fra et regjeringsståsted: Thorbjørn Jaglands forsøk på å modernisere styringen av landet ble ingen suksess. Jens Stoltenbergs fornyelses-regjering ble regelrett slaktet av velgerne. Bondeviks annen regjering mistet nesten en tredjedel av oppslutningen.

Den eneste regjeringen som kan sies å ha vært noenlunde vellykket, var Bondeviks første regjering. Trolig er dette den regjeringen de siste ti årene som det har vært knyttet minst forventninger til. Sentrumsregjeringens største bragd var at den ble dannet. Når den i tillegg fikk gitt minstepensjonistene en tusenlapp ekstra - og oppnevnte verdikommisjonen – var suksessen sikret. Dette er litt sleivete skrevet, og det skal nevnes at alle de tre sentrumspartiene gikk litt tilbake i valget i 2001 – etter å ha vært regjeringspartier.

Poenget er imidlertid at det trolig er en nær sammenheng mellom folks forventninger og deres dom. I tillegg viser trolig de to siste valgene oss at det ikke er noen velgergevinster å hente ved effektivisering og restrukturering av velferdsstaten. Det som betyr noe, er at velferdstjenestene blir levert. Det er i og for seg politisk barnelærdom, men det nyere erfaring viser oss er at det er ekstremt vanskelig å få forståelse for koblingen mellom struktur-reformer og god makroøkonomisk styring på den ene siden og velferdsproduksjon på den andre siden.

Stoltenberg-regjeringen forsøkte å få folk til å tro at det var nødvendig med en effektivisering av velferdsstaten for at den kunne levere gode nok offentlige tjenester i fremtiden. Bondevik II-regjeringen forsøkte å få folk til å forstå at en sunn og ganske stram samfunnsøkonomisk styring er nøvendig for å sikre nok penger til å betale for velferdstjenestene. Ingen av dem lyktes. Slike resonnementene gikk ikke hjem hos mange nok velgere.

Hvilke konklusjoner trekker man så av denne historieskriving? Jo, for å bli populær, reformerer man bare det man må. Man holder så mye orden på økonomien at den ikke går over styr, men gjør ikke noe mer.

I praktisk politikk kan dette komme til uttrykk på mange måter. Kommunesammenslåinger, for eksempel, er det ingen vits i å bruke politiske krefter på. Selv om ”alle” ser ut til å være enige om at fylkeskommunene bør erstattes av nye regioner, kan det bli så mye kamp om regionenes grenser og arbeidsoppgaver at det kanskje er best å la hele reformen være. Når det gjelder økonomi, er alle enige om at tallet på trygdede bør ned, men det vil eksempelvis bli alt for vanskelig å gjennomføre strukturreformer når det gjelder uføretrygd. Alle reformer har en ulempe ved seg, og erfaringen tilsier at det blir mye mer oppmerksomhet om den synlige ulempen enn om det som ikke fungerer bra med dagens system.

Moralen for den nye regjeringen blir følgelig: Sitt stille i skipet. Ta ikke tak i flere utfordringer enn dem som blir dyttet på dere.