AKTUELL ANALYSE

Opposisjonen i Stortinget kritiserer Jan Petersen fordi han ikke har straffet sin egen utenriksråd, Bjarne Lindstrøm, etter tsunamien. Men den samme opposisjonen lar selv være å straffe Petersen.

Lindstrøm er nå sykmeldt etter at pressen i mange måneder har satt søkelyset på hans skyld og ansvar for UD-kulturen. Lindstrøm har vært øverste administrative leder i Utenriksdepartementet i 12 år, og det er derfor ingen tvil om at han har et stort ansvar for både gode og dårlige utviklinger i departementet. Det er også Lindstrøm som er øverst administrativt ansvarlig for at UD ikke laget beredskapsplaner og hadde kriseøvelser.

Det er vanskelig å tenke seg at mediene kunne la være å rette søkelyset mot Lindstrøm. Mediepress må en mann i hans posisjon være forberedt på. Opposisjonspolitikerne har imidlertid et medansvar for mediekritikken den siste uken. Flere av dem har sagt at Lindstrøm ikke burde ha vært utnevnt til ambassadør i London – underforstått; han burde ha vært straffet for sin manglende håndtering av flodbølgekatastrofen.

Opposisjonspolitikerne har fulgt de parlamentariske spillereglene og de har formelt sett rettet sin kritikk mot Petersen. Det er som kjent bare én person i hvert departement Stortinget kan forholde seg til, og det er statsråden. Problemet er at opposisjonen så tydelig viser at den ikke er interessert i å straffe Petersen – hverken for den mangelfulle håndteringen av tsunami-katastrofen, eller for at Lindstrøm er utnevnt til London-ambassadør. Så lenge opposisjonen ikke vil straffe Petersen, men sier at han burde ha straffet Lindstrøm, høres det for svært mange ut som om Stortings-opposisjonen vil kaste Lindstrøm. Dermed øker også mediepresset mot utenriksråden.

Det er bare noen måneder siden noe tilsvarende skjedde i forholdet mellom Stortinget og Forsvarsdepartementet. Kristin Krohn Devold fikk kritikk fordi hun hadde latt Forsvarssjefen sparke to etatsjefer på brunn av budsjettsprekk. Stortingsopposisjonen ga uttrykk for at ansvarliggjøringen i Forsvaret burde vært annerledes, men kastet ikke forsvarsministeren. Fr.p. var alene om å fremme mistillit mot forsvarsministeren da hun sparket Generalinspektøren for Hæren.

Stortingsopposisjonen ga enda en gang uttrykk for klare meninger når det gjaldt personalpolitikk i et departement – uten at det fulgte opp sine meninger i handlinger.

Den uheldige konsekvensen av at Stortinget blander seg inn i personalpolitikken, er at ulike statlige sjefer kan bli fristet til å overprøve sin formelle sjef. Det var vel strengt tatt det som skjedde da Generalinspektøren for Hæren leide inn sine egne kommunikatører og granskere for å bevise at han ikke hadde særlig skyld for en budsjettsprekk på flere hunde millioner kroner. Han hadde et berettiget håp om at Stortinget ville overprøve Forsvarssjefens og følgelig Forsvarsministerens klare melding om at han ville bli flyttet.

Det lyktes ikke den gang, men fristen for andre til å forsøke igjen er neppe blitt mindre.