AKTUELL ANALYSE

Det norske regjeringsapparatet er sterkt sektoroppdelt. I internasjonal sammenheng er de samordnende og overgripende instanser små og impotente. Det har betydning for håndteringen av kriser.

Vi vet allerede én ting om hvordan den norske politiske prosessen etter flomkatastrofen kommer til å ende. Det vil bli opprettet en nasjonal krisehåndteringsenhet. Regjeringen argumenterte så sent som i sommer for at det ikke var nødvendig, men den ble allerede i høst presset av opposisjonen i Stortinget til å snu. Dessuten så alle, både i og utenfor Regjeringen, at det var ting som ikke fungerte i krisearbeidet etter flomkatastrofen.

Det er imidlertid interessant at både dagens regjeringspartier og det opposisjonspartiet med størst regjeringserfaring understreker så sterkt at den nye krisehåndteringsenheten må underordnes departementene. Både Bondevik og Stoltenberg presiserer at en ny samordnende enhet må støtte oppunder departementenes krisehåndtering, og at ansvarsforholdene ikke må forkludres. Det er dessuten av avgjørende viktighet for dem at det fagdepartementet som har fagkompetansen på området der krisen oppstår, fremstår som ansvarlig.

Dette er gammeldags tenkning, og det bærer preg av at både Stoltenberg og Bondevik har gitt opp arbeidet med å reformere regjeringsarbeidet i det daglige.

Det gammeldagse først: Det blir mer og mer feil både i hverdag og i krise å sektorisere, og å legge så stor vekt på betydningen av spesifikk fagkompetanse. Alt henger sammen med alt, og en god myndighetsutøvelse forutsetter at man klarer å sette den viktige fagkompetansen på et spesielt området inn i en videre sammenheng. Ta skolen som eksempel: Det er helt avgjørende at de med pedagogisk og skolefaglig kompetanse legger premissene for utviklingen av skolen, men vi har vel i de siste årene sett at det er nesten like viktig at de samme faggruppene ikke får holde på i et vakum. En god skole forutsetter at alle krefter i samfunnet arbeider sammen om å utvikle den. I krisesituasjoner er det enda lettere å se. Tsunamien i Asia førte blant annet til at offentlighetens krav om troverdig og rask informasjon fra myndighetene ble ekstremt sterkt. Det ble en vesentlig del av krisehåndteringen å gi informasjon. Det er politiet som har fagkompetansen når det gjelder å sjekke meldinger om savnede – enten de er her i landet eller i utlandet. Da blir det galt at UD sitter med det formelle ansvaret. Det hadde ikke vært noe bedre om Justisdepartementet hadde fått ansvaret. De ville ha kommet til kort på en del av arbeidet i Thailand.

Regjeringen erkjenner selvfølgelig slike problemstillinger, og svarer med at det foregår samordning både fra justisdepartementet og fra statsministerens kontor. Det er imidlertid underlig hvordan man i Norge tror at samordning kan skje uten at det forkludrer ansvarsforholdene. I kriser er det jo samordningen som er det avgjørende. Også i den hverdagslige politikken blir samordning viktigere og viktigere.

Det er et norsk ideal at samordning skal skje nedenifra. Det kan ikke være lett å få selvbevisste toppbyråkrater i departementene til å forandre adferd, hvis man ikke har den makt som følger med ansvaret. Det var nok dette sikkerhetsdirektør Jon Arvid Lea ga uttrykk for da han på en konferanse mandag lovte at han i fremtiden skal bli tøffere i tilsynet med departementene. –Det er ikke lett å føre tilsyn med politikere, sa han – i følge referatet fra NTB.

Det hadde vært mye lettere, dersom vi hadde hatt en annen organisering av det indre statsapparatet med langt sterkere samordnende enheter enn det vi har i dag. I nesten alle andre land har med store staber tilknyttet til statsministeren, eller man har superdepartementer med samordnedne oppgaver og ansvar.

Mange statsministere har i forbindelse med dannelsen av sine regjeringer vurdert å gjøre den norske departementsstrukturen mer lik dem i utlandet, men de har alle gitt opp. Det blir for mye bråk av det, og man finner uansett ikke den ideelle organiseringen. (Les mer om dette i analysearkivet (trykk nest nederst til høyre) fra 23. april 2003 (Regjeringene moderniseres aldri)).

Kanskje kan diskusjonen om den nye krisehåndteringsenheten utvides til en diskusjon om organiseringen av den indre forvaltning. Det hadde vært meget bra.