AKTUELL ANALYSE

Det er lett å beskylde ekspertene i Finansdepartementet for å være for pessimistiske i den nye Perspektivmeldingen (se analysen under her), men i følge føre-var-prinsippet bør vi gjøre som de sier.

Tradisjonelt har regjeringene i det siste året av en stortingsperiode lagt frem et langtidsprogram med vyer for fremtiden. Denne Regjeringen har valgt å droppe all partipolitisk tenkning om fremtiden og i stedet legge frem en perspektivmelding der våre økonomiske utfordringer på 50 års sikt beskrives på en nøktern måte. De politiske anbefalingene skal i stedet komme i spesifikke meldinger og proposisjoner – om skatt, om pensjoner, om utdanningspolitikk, om modernisering,,, og så videre.

Det ligger likevel klare politiske føringer i de fremskrivningene Finansdepartementet legger frem. De viser nemlig at vi for å betale dagens velferdsordninger i fremtiden enten er nødt til å betale mer skatt, jobbe mer, jobbe bedre, eller øke arbeidsinnvandringen. Alternativt kan vi gjøre velferdsordningene dårligere i den forstand at vi betaler mer av dem selv, eller at vi får mindre i pensjon og trygd.-

Per-Kristian Foss’ anbefaling er at vi med begynner med noen tiltak med en gang, fordi problemene blir letteste å løse, jo tidligere vi starter. Han mener også at det ikke vil være rom for nye kostbare reformer i fremtiden. Unntaket er for de reformene som bidrar til økt verdiskaping – og ikke uventet er det etter Foss’ mening stort sett alle forslag til skattelette.

Selv om Høyre-politikere og finansministere har tradisjon for å advare mot reformer, har Foss et par meget tunge argumenter. Det viktigste er at det faktisk er noen av 50-års fremskrivningene som er uomtvistelige, og som det er vanskelig å kompensere for.

Det dreier seg om den historisk høye eldrebølgen. Den unngår vi bare om vi omgående begynner å produsere langt flere barn, eller får inn langt flere innvandrere. Ingen av delene er særlig sannsynlig. Selv om produktiviteten skulle bli høyere enn beregnet, og selv om det skulle bli grunnlag for å øke skattene, skal det mye til for å demme opp for de økte pensjons- og helse- og omsorgsutgiftene som følger med at vi blir relativt flere eldre. I tidligere tider har man svært sjelden kunnet forutsi et så skjevt forhold mellom den eldre befolkningen og dem i arbeidsdyktig alder.

Det kan komme både katastrofer og kriger innen 2050, og det er ganske vanskelig å ta fullt innover seg fremskrivninger så langt frem i tid. Likevel går det ikke an å planlegge for at det uforutsette skal skje. Tvert i mot; Det er vel på samme måte med velferdsstaten som med miljøet – at man bør anlegge et føre-var perspektiv på politikken. Man bør faktisk nå handle for å møte de utfordringene som kommer dersom de ”verste” fremskrivningene blir virkelighet.

Skulle man sitte med en masse ekstra penger i 2050, vil nok ikke den tidens politikere ha problemer med å bruke dem opp.