SV vil bli tatt opp i det gode selskap SV er i ferd med å ta de mest virkelighetsfjerne programsakene ut av partiprogrammet. Partiet vil åpenbart bli oppfattet som jordnært og maktorientert. Men det kan bli strid internt om veivalget. SVs programkomité fremmer en rekke forslag for neste stortingsperiode som er radikale og kostnadskrevende (se egen sak under her). Hovedinntrykket er likevel at partiet går i rask marsj mot sentrum.
-Dette er det billigste programmet SV noen gang har hatt, sa nestleder Øystein Djupedal da han presenterte utkastet til arbeidsprogram for neste stortingsperiode. Det har han helt sikkert rett i. For ham, og den øvrige SV-ledelsen er det en stor seier. I de fleste politiske miljøer oppfattes SV som utgiftspartiet fremfor noen – på tross av at stortingsgruppen i de siste årene har vært relativt edruelig i sine opplegg til alternative statsbudsjetter.
De politiske motstanderne har blant annet trukket frem det faste programpunktet om 6-timers dagen når de skal beskrive det virkelighetsfjerne SV. I det gjeldende programmet står det at partiet vil
”gjere framlegg om ei arbeidstidsreform der målet er at arbeidstida gradvis blir redusert til 6-timars normalarbeidsdag eller 30-timars veke.” Kristin Halvorsen og Øystein Djupedal er gang på gang blitt spurt om hva et slikt krav koster samfunnet.
I forslaget til nytt program står det at SV er positivet til 6-timers dag og at Staten bør oppmuntre til det, men det understrekes at redusert arbeidstid ”først og fremst ...er... et ansvar for partene i arbeidslivet”. Øystein Djupedal benekter at han legger opp til et linjeskift i denne saken, men det er ikke spesielt troverdig. Fire av medlemmene i programkomitéen er i hvert fall uenig med ham, fordi de har fremmet et alternativt forslag som er langt likere det som sto i det forrige partiprogrammet.
Det er i det hele tatt svært mange dissenser i utkastet til program. Det kan bli en spennende debatt frem til voteringen på landsmøtet søndag 3. april. Det meste av den interne debatten vil nok dreie seg om innholdet i de ulike stridssakene, men det vil være en underliggende strid om hvor mye partiet skal tilpasse seg.
Et eksempel er punktet om EØS-avtalen. Det står meget klart og tydelig at denne samarbeidsavtalen med EU er dårlig og at den bør sies opp, men selve programpunktet er moderert. Avtalen skal først sies opp etter at en alternativ samarbeidsavtale er på plass. Her lukter det forberedelse av tilbaketog lang vei. SV-ledelsen vet at den ikke får med seg Ap. og stortingsflertallet på å melde oss ut av EØS. Dermed legger man opp til et kompromiss som høyst sannsynlig er mest egnet for det hjemlige publikum. Det er særdeles lite sannsynlig at EU vil gi oss en ny handelsavtale uten at vi først setter hardt mot hardt. Da må vi si opp avtalen. På den annen side kan kanskje SV og Sp. få med seg Ap. på å starte arbeidet med å lage et alternativ til EØS- det kan pågå i mange år, og vil mest være et skuebrød.
Når det gjelder gasskraftverk, er det litt vanskeligere å si hva som skyldes politikk-endring i SV og hva som skyldes tilpasning til makten. Det er både et geografisk og et faglig press internt i SV for å åpne opp for gasskraftverk med CO2-håndtering. Samtidig vil det være veldig greit for SV-ledelsen om den får med seg landsmøtet på å skifte ut standpunktet om å ”arbeide mot gasskraftverk” med et standpunkt for gasskraftverk med strenge miljøkrav.
Det nye forslaget fra et knapt flertall i programkomitéen vil kunne gi et godt utgangspunkt for forhandlinger med Ap.. Det gamle forslaget, som et stort mindretall fortsatt forsvarer, innebærer at SV enten må påføre Ap. og Sp. et stort nederlag – eller at SV får det. Det siste er det mest sannsynlige. Det er ikke så lett å forsvare slikt – om man skulle komme i regjeringsforhandlinger neste høst.
|
|
||||
|