AKTUELL ANALYSE

Ap., SV og Sp. skal ikke forhandle om eventuell regjeringsplattform før etter valget. Men noen sentrale ting er de enige om. EU-saken skal legges på is, og skattene skal ikke øke.

Det er liten tvil om at det er Jens Stoltenberg og Ap.-strategene som har sørget for at sentrum/venstre partiene allerede nå gir så klare signaler om skatt. De vet at de politiske motstanderne vil kritisere dem for å kjøre en høyskatte-politikk, og da har de bestemt seg for å ha svaret på rede hånd. Den kan sies mye positivt om en slik strategi (les artikkelen under her med vignetten "På den annen side).

Det er imidlertid to forhold som gjør strategien lite fornuftig. Først og fremst bidrar signalet om skattefrys til at regjeringsalternativet fremstår som mye mer sentrums- enn venstreorientert. Et sentralt og identifiserende element i en venstrepolitikk er jo at man bruker skattene til å jevne ut forskjeller i samfunnet.

Det kan selvfølgelig sies at dagens skattesystem allerede virker utjevnende. Dessuten er det ikke nødvendig å øke det totale skattenivået for få til mer utjevning. Likevel har erfaringen hittil vist at det er veldig vanskelig å øke skattene for store deler av befolkningen uten at det oppfattes som en generell skatteskjerpelse. Det betyr at om Regjeringen skulle øke toppskatten, eller gjøre den gjeldende for flere, så hjelper det ikke at den øker bunnfradraget for en tilsvarende sum. Det blir likevel fremlagt som skjerpelse.

I skattespørsmål er de symbolske virkningene ekstremt sterke. Dersom man vil signalisere en økt satsing på offentlig velferd, er det veldig vanskelig å si nei til de økte skattene som skal betale for mer velferd. Det var denne tankegangen som lå bak da SV og Ap. i Oslo før forrige valg gikk inn for å øke eiendomsskatten. De to partiene ville gi et tydelig signal om at de ville gjøre noe med det de oppfattet som den offentlige armoden. Signalet ble oppfattet - noen ble mer glad i Ap. og SV, andre fikk større avstand til de to partiene.

Spesielt i SV og i deler av Ap. er det nå mange som er redd for at man vil få problemer med å sende tydelige signaler om offentlig satsing, når man ikke ledsager disse signalene med vilje til mer skattlegging. Dette vil igjen føre til at det blir strid både i SV og i Ap. om de tre partiledernes beslutning.

Den striden kommer til å bli ekstra tøff, dersom de tre partiene får regjeringsmakt. Da vil de nemlig oppleve nøyaktig det speilvendte av det dagens regeringspartier gjør. Kr.F. sliter nå enormt med konsekvensene av at man gikk med på skattelettelser i Sem-erklæringen. Det er ikke lettelsene i seg selv som er problemet, men det at de hindrer satsing på andre velferdsområder.

En kommende sentrum/venstre regjering vil på tilsvarende vis ikke ha noen problemer i første omgang med å si nei til skatteøkninger, men etterhvert vil dette løftet hindre regjeringspartiene i å effektuere sin politikk. Spesielt SV vil få kjempeproblemer fordi det rett og slett ikke vil være penger nok på statsbudsjettet til å føre partiets politikk.

Dette er det mange SV-strateger og fagforeningsledere som ser. Det er derfor de nå protesterer. Det er imidlertid grenser for hvor lenge og hvor hardt de kan protestere uten å skape tvil om hele regjeringsprosjektets troverdighet. Alle er satt i en vanskelig situasjon.