AKTUELL ANALYSE

Selv om meningsmålingene er upålitelige, er det ikke tvil om at Sp. sliter kraftig - på tross av at partiet får mye oppmerksomhet og fremstår med en meget tydelig distrikts- og grunneierprofil.

Alle partier i motvind konkluderer med at de må bli tydeligere, og at de må jobbe mer målbevisst for å gjøre sin tydelige politikk kjent. Det er et budskap som ganske sikkert fremmes internt i Sp. også – på de ulike møter der partiet drister seg til å drøfte de elendige gallup-tallene.

Av og til hender det imidlertid at partier gjør alt som er riktig etter læreboken og at det likevel ikke hjelper. For Sp.s del er det faktisk overveiende sannsynlig at det er mentalitetsendringer i velgerkorpset som er problemet. Man kan selvfølgelig hevde at gode partistrateger bør se forandringene og tilpasse seg dem, men det er sannelig ikke lett.

Den mest tydelige forandringen skjer innen landbruket. Der skjer det mer nyskaping enn i nesten alle andre næringer for tiden. Investeringslysten er stor, kreativiteten likedan. Jordnære bønder tror vel neppe at pengene vil flomme inn, dersom de går over til nisjeproduksjon eller slår seg sammen med fem melkebønder for å bygge et nytt superfjøs (etter norsk standard). De gjør det likevel, fordi de tar det for gitt at de ikke kan fortsette landbruksproduksjonen slik den har vært drevet frem til nå.

En forutsetning for å lykkes med omstillingene er at man har fremtidstro. Det er trolig viktig for mange i og rundt landbruket nå å betone alt som er positivt og fremtidsrettet. Det igjen fører til at man ikke vil alliere seg med dem som først og fremst bevarer det bestående. De er ikke uenige. Nesten alle bønder ser at kampen for dagens nasjonale landbrukspolitikk er viktig. De vil bare ikke selv assosiere seg med denne kampen. Dermed mister Sp. viktige velgere og støttespillere.

Den andre mentalitetsendringen er enda mer diffus, men trolig enda viktigere. Stikkordet er politisk avmakt. Mange EU-motstandere og tilhengere av distrikts- og samholds-Norge ser at Senterpartiet står for en god politikk, men de tror ikke at det nytter å stemme på et politisk parti. Mange av dem ble avgjørende skuffet da Sp. var i regjering sist. Da hadde man for første gang en regjering uten de to moderniseringspartiene Ap. og Høyre. Likevel klarte man ikke å få til synlige endringer i samfunnsutviklingen.

Dette dreier seg om politisk bevisste mennesker. Noen av dem kommer til å stemme Sp. likevel i mangel av noe annet. Noen kommer til å sitte hjemme i håp om at minkende valgdeltagelse vil svekke politikernes troverdighet. En tredje gruppe kommer nok til å stemme på et klart regjeringsalternativ fordi de er lei av vinglingen og ubesluttsomheten i norsk politikk.

Sentrumspartienes samlet sett står svakere enn på svært lenge, og det kan skyldes at endel av dem som føler politisk avmakt er opptatt av å få en flertallsregjering neste gang. Man kan resonnere som så at det beste er forutsigbarhet, så får det heller være at utviklingen ikke går i riktig retning.