AKTUELL ANALYSE

Det er lett å forstå at lokale tillitsvalgte i Kr.F. ikke føler seg personlig forpliktet til å støtte sin tidligere partileder, men det er forunderlig at den sentrale partiledelsen er så passiv.

Man skal være forsiktig med å tillegge Dagfinn Høybråten og Kr.F.s øvrige ledelse motiver i nominasjonsprosessen. Det kan hende at de er ekstremt redde for å være udemokratiske (les mer om det i en alternativ analyse som du finner ved å klikke på feltet lengst ned på denne siden). Det begynner imidlertid å bli påfallende hvordan ledelsen lar nominasjonene utvikle seg slik at de skader partiet, og slik at presset mot Valgerd Svarstad Haugland øker.

Det er nemlig åpenbart skadelig når nesten alle lokalpolitikere i Møre og Romsdal og Østfold nekter å følge ledelsen oppfordring om å sende partileder Høybråten til Stortinget. Det er også skadelig når lokalpolitikerne i Akershus nekter å følge det klare rådet fra Høybråten om å nominere Svarstad Haugland. Det dreier seg altså om tre fylker der man nekter å gjøre som partiledelsen sier. Skjønt; når det gjelder Østfold og Møre og Romsdal, er vel heller poenget at de tillitsvalgte er seg selv nok og tenker at det andre fylket får gjøre jobben med å sende Høybråten på Stortinget.

Så kan det sies at partiledelsen ikke kan klandres for ulydige lokale tillitsvalgte. Det er greit nok, men partiledelsen har visst om de lokale stemninger i ganske mange måneder nå, og den har foreløpig ikke gjort noe for å presse igjennom sin vilje.

Dette nettsted vet ikke om Dagfinn Høybråten har henvendt seg personlig til lokallagslederne i Akershus for å få dem til å nominere Valgerd Svarstad Haugland. Dersom han har gjort det, har han en meget lav autoritet. Det er mye mer sannsynlig at han har valgt å la være.

Kr.F.s sentralstyre kunne også ha valgt ut enten Østfold eller Møre og Romsdal som ”stortings-hjemfylke” for Høybråten i den kommende fireårs-perioden. Da ville det ha vært langt vanskeligere for de lokale tillitsvalgte i det utpekte fylket å si nei til ledelsens anmodning. Kanskje sentralstyret ikke så hvordan ting ville utvikle seg, men nå i de siste ukene har alle i Kr.F.-ledelsen sett hvordan det kommer stadig flere medieoppslag om partiet som ikke vil hjelpe sin egen leder inn på Stortinget. Likevel gjør ikke sentralstyret noe.

Og det er da mistanken melder seg: Det er kanskje ikke noe særlig vilje i Kr.F.s ledelse til å gjøre allverdens for å hjelpe den avgåtte leder. For det er det det dreier seg om. Svarstad Haugland kan løse alle problemer ved å trekke seg fra Stortingskampen. Da vil alle være fornøyde.

Det er usannsynlig kynisk dersom den nye ledelsen faktisk tenker slik, og kalkulerer med at det nå vil bli et så sterkt press på Svarstad Haugland at hun trekker seg. Det var mange i partiledelsen som hadde ansvar for partiets valgnederlag i fjor. Det er regjeringsdeltagelsen som koster Kr.F. mest – det bekrefter da også meningsmålingene etter at Svarstad Haugland trakk seg.

Hun stilte opp som et nødvendig offer, og hadde all grunn til å tro at partiet i neste omgang ville stille opp for henne. Men slik er ikke politikken.