AKTUELL ANALYSE

Kjell Magne Bondevik er på vei ut av norsk politikk. Det er bare fordi han er statsminister at han ikke sier det rett ut. Følgelig vil han få hyppige spørsmål om motivasjon og når han skal gi seg.

Den kvelden det ble kjent at statsministeren ikke lenger vil sitte på Stortinget, var kommentatorene raske med å fastslå at både han og Regjeringen var politisk svekket. Han ble fremstilt som limet i Regjeringen – uten ham ville det ikke blitt noen regjering. Dessuten kommer det frem mot neste valg til å bli stilt så mange spørsmål ved hans motivasjon og vilje til å bære regjeringsprosjektet i fire nye år, at det i seg selv blir skadelig.

Alt kan være riktig, selv om det kan innvendes at politikken er mindre personavhengig enn det mediene gir inntrykk av (se saken under denne med vignetten ”På den annen side”)

Det er imidlertid få hittil som har drøftet betydningen av Bondeviks valg for Kr.F.s holdning til det nåværende regjeringsprosjektet. Bakgrunnen er at det i Kr.F. er mye misnøye med Høyre-samarbeidet, selv om landsstyret før jul enstemmig bestemt at man skulle fortsette det. Det er spesielt distrikts- og kommune-Kr.F. som føler at regjeringssamarbeidet koster mer enn det smaker.

Både Jon Lilletun og Dagfinn Høybråten har i den siste tiden gitt klar beskjed om at det ikke er noen selvfølge at Kr.F. vil forlenge Høyre-samarbeidet etter neste valg.

I et slikt perspektiv er det interessant at Bondevik nå sier nei til å være en del av Kr.F.-toppen etter neste stortingsperiode. Når han sier nei til stortingsplass, sier han også at han er på vei ut av partitoppen. Det igjen gjør at Kr.F.s tillitsvalgte blir friere i sin diskusjon av regjeringssamarbeidet enn de ville ha vært om Bondevik fortsatte for fullt i politikken.

For å si det enda tydeligere: Dersom Kr.F. vraker Høyre etter neste valg (det kan skje dersom partiet eksempelvis går på et stort valgnederlag), slipper det å vrake en av sine egne partitopper. Tilsvarende vil det være lettere for partiets nye ledelse å innta nye posisjoner i det maktpolitiske spillet, dersom Bondevik forsvinner ut.

Man skal ikke se bort i fra at Bondevik selv har lagt ganske stor vekt på dette momentet i sine vurderinger. Han vil at partiet skal vurdere regjeringssamarbeidet friest mulig – uten å ta hensyn til ham. Da kan man si at han burde ha trukket seg også som statsministerkandidat, men da ville han ha blitt statsminister på oppsigelse. Det er rett og slett ikke mulig.