Venstrepartiene tør ikke å kompromisse Ap., SV og Sp. vil ikke samordne sine synspunkter før valget neste høst. Det er både for vanskelig og politisk uklokt. Dermed har ulike tenkegrupper av rådgivere og bakmenn begrenset betydning. Dagbladet ”avslører” at en gruppe innen SV og Ap. forbereder utenrikspolitiske kompromisser i en eventuell venstre/sentrum-regjering. Men det er mer spennende å se på fraværet av forberedelser.
Da kulturmeldingen ble behandlet i Stortinget før påske, la politikere fra Ap., Sp og SV stor vekt på at de opptrådte samlet. De la grunnlaget for kulturpolitikken som skal føres, dersom de tre partiene får flertall i Stortinget etter valget neste høst.
Etterpå har det vært stille. Det virker ikke som om det gjøres noen målbevisste forsøk på samarbeid og kompromissing på andre saksfelt. Ap.s saksordfører for skattemeldingen legger denne uken frem partiets forslag til politikk i finanskomitéen uten at han på forhånd rådfører seg med Sp. og SV. Det er lite som tyder på at de tre partiene vil kompromisse om kommuneøkonomi eller revidert nasjonalbudsjett.
På samferdselsområdet jobber Stortinget akkurat nå med Nasjonal Transportplan, som bare skal gjelde for de stortingsperiodene der Ap., SV og Sp. etter eget utsagn skal styre landet sammen. Likevel kjører de tre partiene sololøp i behandlingen av denne planen. Ikke engang i en langtidsplan vil Ap., SV og Sp. fortelle velgerne hvordan de prioriterer.
Årsaken er at toppledelsen i de tre partiene ikke ser seg tjent med for mye kompromissing før valget. De viser til at dette er praksis i norsk politikk. Bondevik sa før forrige valg at han ville ha en sentrumsregjering, og ingen av velgerne fikk på forhånd vite noe om utfallet av det som skulle bli Sem-erklæringen (den nåværende regjeringens politiske plattform). Stoltenberg, Halvorsen og Haga mener inntil videre at politikken er best tjent med at partiene går til valg på sine egne programmer – uten at standpunktene blir kludret til med antydninger om at de kan bli kompromisset bort.
I en tid der politisk kommunikasjon i stor grad dreier seg om å være tydelig, er dette en klok strategi. Men det er ikke veldig klokt, dersom det fester seg et inntrykk hos velgerne av at de tre partiene ikke klarer å kompromisse. Det er det inntrykket Høyre nå arbeider for å skape.
Høyre har endel å spille på. SV har aldri vært i regjering, og må følgelig formodes å ha store problemer med å sluke så mange kameler som et regjeringssamarbeid med Ap. og Sp. forutsetter. Senterpartiet har brent seg på regjeringssamarbeid mange ganger før, og man kan derfor anta at partiet vil stille beinharde krav for å bli med i en ny trepartiregjering – denne gangen mot venstre. Arbeiderpartiet har alltid vært i regjering alene – det har medført stor evne til å kompromisse internt, men ingen kunnskap om å kompromisse innad i regjeringen.
Hva så med sakene partiene er uenige om? De strides om miljø og energipolitikk, EU, utenrikspolitikk grunneier/distriktspolitikk, økonomisk politikk og bio-/genpolitikk - for å nevne det viktigste. Men de tre partiene i dagens regjering er uenige om omtrent like mange spørsmål – skattepolitikken er minst av samme vanskelighetsgrad som de vanskeligste sakene for Ap.,Sp. og SV.
Konklusjon: Det er mer de tre partienes kultur, enn enkeltsakene som eventult gir grobunn for mistanken om at partiene utsetter kompromissingen til etter valget, fordi de ikke klarer noe annet.
|
|
||||
|