AKTUELL ANALYSE

Britiske og amerikanske myndigheter har bløffet om våpen i Irak, og det er ikke grunn til å tro at norske politikere og myndigheter ville ha vært mer redelige i en tilsvarende situasjon.

Men dette er ganske virkelighetsfjernt. Norge har tross alt ingen selvstendige krigsambisjoner å begrunne. Det mest relevante i en norsk politisk sammenheng er å drøfte politikernes vilje og muligheter til å operere i grenseområdet opp mot løgnen. Der er de av og til.

I forrige EU-kamp sa Gro Harlem Brundtland at hun ikke kunne se ett eneste argument i mot medlemskap. Som del av en politisk propaganda er en slik uttalelse helt grei, men det er ikke greit om statsministerens og Regjeringens propaganda blir gjenspeilet i myndighetenes informasjon om EU-medlemskapet.

Nå er det akkurat ti år siden medlemskapsavtalen mellom Norge og EU ble forhandlet ferdig og det var på grunnlag av den avtalen myndighetene orienterte befolkningen om hvordan medlemskapet ville virke. Endel av det som ble sagt og skrevet kan i dag åpenbart betegnes som bevisste halvsannheter. Informasjonen var ensidig, og man ga bønder, avholdsfolk og folk distriktene klare signaler om at de ville få ordninger som vi nå kan fastslå at de ikke ville ha fått.

På andre områder er det tilsvarende – om enn i mindre skala. Finansdepartementet bruker ulike metoder fra år til annet for å få politikerne og folket til å forstå at vi ikke bør bruke for mye oljepenger. Noen år var det generasjonsregnskapet som ble vist frem i presentasjonsmaterialet – da det var i tilnærmet balanse, fant man andre tall og indikatorer som manet til moderasjon.

Da kugalskapen herjet Europa for noen år siden, innførte Norge tiltak som alle fagansvarlige mente var alt for kostbare i forhold til behovet. Men det fikk ikke fagfolkene lov til å fortelle offentligheten. Det dreide seg om politikk og forbrukernes opplevde mat-trygghet, og da valgte man halvsannheter og ensidig informasjon for å unngå å så tvil om de valgte tiltak.

I alle disse sakene, og i en rekke andre, er det vanskelig å skille mellom politikk og saksfremleggelse. Den vanlige mann får alternativ propaganda og informasjon fra interessorganisasjoner og opposisjon, men det bedrer ikke alltid mulighetene for å orientere seg. Det hjelper ikke at informasjonstilgangen og åpenheten er større enn noen gang, så lenge kompleksiteten og spesialiseringen også er økende.

Resultatet blir lett at politikere mister tillit hos velgerne, fordi man venner seg til at de bare opererer med ”sin” sannhet. Det er kanskje til å leve med, men det er verre dersom lojale embedsfolk også blir dratt inn i det politiske spillet. Den norske ”upolitiske” forvaltningen har langt mer troverdighet å miste enn politikerne som styrer den.