AKTUELL ANALYSE

I en tid der alle snakker om behovet for allianser og nettverk, blir rammene for å bruke sine kontakter stadig snevrere.

Debatten om habilitet i Forskningsråd-systemet er et eksempel. I mange tiår har man på mange felt hatt stabile trekantforhold mellom forskningsmiljø, industri og bestemmende personer i forskningsrådene. Plassene rundt bordet har gått på omgang mellom de samme personene. Men heretter skal det være reell konkurranse om forskningsmidlene hvert år.

På samme måte har nye, EU-tilpassede, innkjøpsregler for offentlig sektor gjort slutt på en del faste kundeforhold. Det er blitt løpende konkurranse om det offentliges innkjøp, og det betyr igjen at det er blitt mindre rom for å bruke staten som en raus førstekjøper og fødselshjelper. Man må i så fall gjøre det i klart definerte utviklingskontrakter, og det er strenge regler for innholdet i dem også.

Personlighetstyper som Tormod Hermansen, Jens Christian Hauge og Finn Lied ville neppe ha orket å operere med begrensningene i dagens system. Et særtrekk for dem er at de tenkte stort, og at de ikke alltid lot seg begrense av formelle spilleregler.

Hauge og Lied var to av de mest sentrale i det som ble et forsvars-industrielt kompleks på 1960-tallet. Det var da man ved hjelp av gjenkjøpsavtaler, Forsvarsmillioner og svært mye politikk la grunnlaget for dagens ingeniørsamfunn på Kongsberg. Der skapes det nå stadig nye teknologiarbeidsplasser - nettopp av den typen alle etterlyser.

Men tenkning om at våre årlige milliarder til Forsvaret også kan skape industri, står svakere hos politikerne enn på mange tiår. I Regjeringens plan for videre modernisering av Forsvaret, som kom for tre uker siden, står det rett ut at man ikke skal tenke industripolitikk når man kjøper nytt materiell. Handlingsrommet for alle dem som har utviklet næringer i eller rundt det lukkede Forsvars-segmentet er blitt mindre.

En annen av motorene i utviklingen av det moderne Norge er oljenæringen. Er det én ting den nye Statoil-sjefen Helge Lund vet, så er det at han ikke tåler store kostnadssprekk på Snøhvit-utbyggingen. Slik skal det vel være, men det er verdt å huske at frykten for kostnadsoverskridelser åpenbart gjør noe med ingeniørmiljøet i og rundt Statoil. De tør neppe å satse på mer uprøvd teknologi enn absolutt nødvendig.

Arve Johnsen og hans samtidig slapp å tenke slik da de utviklet Statoil. De hadde jo ikke budsjetter – bare en sigarkasse til å oppbevare kontantene i.

Det er ingen grunn til å lengte seg tilbake til gamle dager. Men man skal vite at rammevilkårene er vesentlig endret for de unge miljøene og personene som har ambisjoner og evner til å bli våre dagers nasjonale strateger. De må i mye større grad enn tidligere kjempe i åpent landskap for å få penger og støtte, og de må i større grad enn før få forståelse i den brede offentlighet for sine store prosjekter.

Og hvordan gjør man det? Jo ved å følge alle spillets regler til minste detalj, og ved å kunne beregne fremtidens resultater i kroner og øre. En god idé vurderes i liten grad som idé, men i stor grad utfra dens mulige økonomiske resultater en gang i fremtiden. Og dette er nytt. Denne uken har staten cashet inn ganske mye penger på å selge Telenor-aksjer. Det diskuteres om det var fornuftig å selge nå, men det er ingen tvil om at Tormod Hermansens internasjonalisering av Telenor på 1990-tallet har økt selskapets verdi betraktelig. Det var trolig et godt samfunnsprosjekt. Men det kunne ikke Hermansen med troverdighet har regnet seg frem til på den tiden. Han ville ha kommet dårlig ut i en offentlig debatt om riktigheten av å bruke skattebetalernes penger på noe så spekulativt som mobiltelefoni i Russland.

Det samme gjelder trolig for Jens P. Heyerdal, som nå er tuvnget ut av Orkla. Han hadde neppe fått lov til å utvikle selskapet til et industrikonglomerat, dersom han ved hvert oppkjøp og hvert nye engasjement skulle ha måttet forutsi de økonomiske resultater og vurdert dem i forhold til alle mulige alternativ-investeringer.

Det hadde i hvert fall vært mindre gøy. Det er i seg selv et moment som tilsier at de nasjonale strategenes tid er forbi – i hvert fall slik vi kjenner dem fra den delen av Rune Slagstads historie som dreier seg om næringslivs-strategene.