AKTUELL ANALYSE

Ingen kan vente at seks-åringen Mehmet og hans foreldre forstår hvorfor politikerne forbyr dem den aller beste medisinske behandling. Men man kunne vente at legene godtok at loven er som den er.

Mehmet har en arvelig blodsykdom som han vil dø av, dersom han ikke får transplantert friske stamceller. Det aller beste er om han kunne få disse stamcellene fra en bror eller søster uten den samme arvelige sykdommen. Det kan han få dersom foreldrene lager et prøverørsbarn der legene kontrollerer at det nye barnet får riktig vevstype. Det er denne manipuleringen – eller dette designet – av prøverørsbarnet som er forbudt.

Alle mennesker har krav på en best mulig medisinsk behandling. Men politikernes problem er at gen- og bioteknologien åpner for så mange muligheter innenfor medisinen at det er absolutt nødvendig å sette grenser. Og grensene må nødvendigvis settes for handlingene. Det er umulig i et lovverk å skille mellom gode eller dårlige hensikter.

For Mehmets familie må det være forferdelig, men det betyr altså at politikerne må ta stilling til prøverørsbefruktningen i seg selv, og ikke hvorfor den er nødvendig. Dersom Stortinget nå begynner å endre en lov som bare er noen måneder gammel, gir det et signal om at den har forlatt sitt eget prinsipp om å vurdere handlingen.

Når man attpåtil har erfart at legene ikke aksepterer de regler politikerne setter opp, er det ekstra risikabelt for politikerne å flytte på de grensene man har satt. Det vil åpne opp for nye runder der det fremheves medisinske behov for å manipulere prøverørsbarn. Og i medisinen er det nesten ikke grenser for hvor mange gode hensikter man kan finne for å utprøve de teknologiske muligheter innenfor gen- og bioteknologien til det ytterste.

Det er derfor den nye bioteknologiloven per definisjon kommer til å sette bom for enkelte medisinsk behandlinger og utprøvinger som virker forlokkende og livsviktig både for leger og for det brede publikum. Det må politikerne lære seg å leve med – like godt først som sist.