AKTUELL ANALYSE

Enda en gang kan Kr.F. bli offer for en negativ mediedynamikk. Dersom partiet faller på noen meningsmålinger nå, vil det bli terpet i det uendelig på at ”homo-håndteringen” har skadet partiet.

De riksdekkende politiske redaksjonene har lenge hatt en ulik vurdering av Kr.F.-ledelsens motvilje mot å kommentere ulike menigheters homo-diskrimering. Dagsavisen og Dagbladet var på hugget fra første stund. VG gjorde ingenting den første uken, og skrev først da man mente å påvise konflikt i Regjeringen. NRK, TV2 og Aftenposten har vært mer distanserte. Den ulike intensiteten i dekningen skyldes at redaksjonene i ulik grad forstår og godtar at Kr.F. i en betent kirke-sak lar være å ta stilling. Skillelinjene går midt i partiet.

Den siste uken har det imidlertid skjedd en endring. De mediene som i utgangspunktet var lunkne til hele saken har begynt å kommentere og å rapportere om betydningen av denne saken. Skader den Kr.F., eller gjør den det ikke? Dermed har man fått et nytt grunnlag for Kr.F.-journalistikken. Nå dreier det seg ikke om Dagfinn Høybråtens uvilje mot å kommentere homsenes plass i Misjonsforbundet. Nå dreier det seg om Kr.F.s muligheter til å løfte seg på gallupen og å stå frem som en reell motkraft i Regjeringen og ved valget neste år.

Om kort tid kommer de første meningsmålingene som er tatt opp etter at Kr.F.s ”homsesak” begynte å rulle. Dersom partiet faller, vil man automatisk lage en årsakssammenheng – selv om man ikke har vitenskaplig belegg for å gjøre det. Det vil bli en ”politisk sannhet” at Høybråten tabbet seg ut på sin første styrkeprøve som leder, og det vil bli bred enighet om at partiet ikke får fred før dets ledelse mener noe offentlig om homofiles plass i Kirken.

Det er all grunn til å tro at Dagfinn Høybråten i dag har stor støtte hos sine egne for sin opptreden. Alle i Kr.F. vet at det er uhyre vanskelig for en partileder å si noe om et spørsmål som splitter så fundamentalt. Etter at mediekjøret har holdt på en stund, er det imidlertid grunn til å tro at en del i partiet vil kreve at man gjør noe for å slippe et vedvarende mediekjør. Det vil bli uenighet i partiet, og pressen får mer å skrive om.

Spådommen er basert på erfaring. Både i Arbeiderpartiet med Jagland/Stoltenberg-striden og i Kr.F. med Medhaug-saken i sommer virket mediedynamikken på denne måten. Og det virkelig fortvilende for Kr.F.-ledelsen må være at enhver journalist som har erfart slike utviklinger tidligere vil si at det nå er om å gjøre å dekke Kr.F.s homseproblemer, fordi vi vet at de kan bli store. Prosessen er selvforsterkende.