AKTUELL ANALYSE

Ap. og SV krangler, og bidrar til at søkelyset blir satt på alle sakene som skiller dem. Men målet om regjeringssamarbeid i 2005 blir ikke mindre realistisk av at de politiske ulikhetene eksponeres.

Alle har visst at det er store politiske forskjeller mellom SV og Ap. På tross av dette har de to partiene satt seg som mål å samarbeide om å ta regjeringsmakten etter valget i 2005. Da må man formode at både SV og Ap. er villig til å betale den prisen regjeringssamrbeid koster – nemlig å kompromisse bort mange partistandpunkter.

Spørsmålet er om det må bli så mange kompromisser vi på utsiden mister tiltroen til prosjektet. For å vurdere en slik problemstilling er det relevant å sammenligne med dagens regjeringspartier. Kristelig Folkeparti og Høyre har trolig mindre felles enn de noengang har hatt. Kr.F. er blitt radikalisert i fordelingspolitikken, mens Høyre bygger mye av sin troverdighet på skattelettelser og liberalisering. Uenigheten er så stor at det er vanskelig å tenke seg at de to partiene kan bli enige blant annet om det nært forestående forslag til skattereform.

Men de to partiene blir nok enige. For maktsøkende partier er regjeringsmakten så viktig at man kan kompromisse bort det aller meste. Venstres Olaf Thommessen ga oss denne uken en god illustrasjon på tenkningen. Han fortalte at han og partiet er meget uenig med sin egen Regjering som vil begrense arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene, men partiet godtar beslutningen fordi det ville være enda verre om SV og Ap. satt i regjeringskontorene. Ens egen politikk er ille, men motstandernes politikk er enda verre!

Ap. og spesielt SV kan bruke tilsvarende argumentasjon: Kanskje må SV rennonsere på sin miljø- og sikkerhetspolitikk, men den vil i hvert fall ikke bli noe dårligere, sett fra SVs ståsted, enn det som ville ha vært alternativet om man fikk en Høyre-dominert regjering.

Så er spørsmålet hvor ofte man vil bli tvunget til å argumentere langs slike linjer. Det behøver ikke å bli oftere enn det som er tilfelle i dagens koalisjon. Mange av de sakene som splitter Ap. og SV skiller også dagens regjeringspartier. Det gjelder avvieningene mellom vekst og vern der gapet mellom spesielt Venstre og Høyre er stort, og det gjelder i EU-saken. Spriket når det gjelder sikkerhetspolitikk er ikke så stort i dagens regjering, men når det gjelder fordelingspolitikk, er ulikhetene mye større mellom dagens regjeringspartier enn mellom Ap. og SV.

Dette siste poenget er viktig fordi fordelingspolitikk er en sentral markør i skillet mellom høyre og venstre. Synet på staten og synet på fordelingspolitikk har tradisjonelt vært konstituerende – det er slike saker som har bidratt til det avgjørende skillet mellom en sosialistisk og en ikke-sosialistisk (borgerlig) blokk.

Når det gjelder de politiske saker, burde dermed et Ap.-SV.Sp. samarbeid være minst like realistisk som dagens regjeringssamarbeid – på tross av de siste dagenes krangel.