AKTUELL ANALYSE

Stoltenberg/Jagland, Høybråten/Lilletun, Sponheim/Thommessen og Solberg/Foss. De har alle konkurrert mer eller mindre åpent om makten i sine partier, men det er bare personlighet som skiller dem.

Dagen etter at Jan Petersen kunngjorde sin avgang som partileder satte en politisk kommentator merkelappen ”verdikonservativ” på Erna Solberg, mens Per-Kristian Foss ble karakterisert som mer ”liberalist”. Det er mulig disse merkelappene er dekkende, men det er like sannsynlig at de ikke er det.

Det er rett og slett ikke mulig å vite, fordi de to aldri er blitt satt opp mot hverandre i det offentlige rom. Ettersom Foss trakk sitt lederkandidatur etter bare noen timer, kommer det ikke til å bli noen argumentasjon for og i mot ham og Erna Solberg. Herfra og frem til Høyres landsmøte i begynnelsen av mai skal Høyre-folket og pressen i fellesskap forsterke bildet av den klart-talende og viljesterke Erna Solberg.

Det er ikke sunt at det er slik, men det er en annen historie. Poenget i denne sammenheng er at det er så lite behov, eller så liten interesse i det politiske miljø for å finne politiske forskjeller mellom lederkandidatene i de ulike partiene. Den viktigste årsaken er nok at lederskiftene de siste åtte årene bare har vært i de ansvarlige midten-partiene (Ap.,Høyre og sentrumspartiene skiller seg fra SV og Fr.p. ved at de har vært eller er i regjering, og at det igjen har ført til modererte partistandpunkter).

I et parti som har hatt eller har regjeringsmakt er det ikke rom for vedvarende politisk uenighet – både fordi det løpende regjeringsarbeidet er så krevende at man ikke har tid til mange og langvarige interne diskusjoner, og fordi regjeringsmakten i seg selv legger så mange føringer på politikken at de politiske valgmulighetene nok oppfattes som meget begrenset.

Det spiller imidlertid også inn at vi er inne i en politisk periode der de ideologiske forskjeller oppfattes som små. De ideologiske skiller går heller mellom maktpolitikere og alle utenfor politikken enn internt mellom maktpolitikerne.

Resultatet er at nyere politiske maktkamper alltid har dreid seg om andre ting enn politikk – først og fremst kommunikasjon. Argumentene for og i mot kandidatene har knyttet seg til deres medieopptreden, deres evne til å samle og å samarbeide og deres personlighet. Derfor var skillet mellom Høybråten og Lilletun at den ene var straight og den andre jovial. Erna Solberg sa selv til radioen tirsdag morgen at hun kanskje er mer sosialt innstilt fordi hun er småbarnsmor (mente hun i forhold til den homofile Foss?). Olaf Thommessen i Venstre samlet sine tilhengere på en formodning om at han både vil bry seg mer om partiet og fremstå bedre i mediene enn Lars Sponheim. Alle husker hvordan Stoltenberg/Jagland-striden nesten bare ble en diskusjon om personlighet.

Det er kanskje ikke så galt at det er slik, men det er et stort problem at det finnes så uklare kriterier for personlighet, medietekke og samarbeidsevner. Historien er full av eksempler på tilsynelatende steile politiske personligheter som ble gode samarbeidspolitikere, på TV-klumser som gjør det relativt godt hos velgerne. For ikke å snakke om at kvinnelighet og eventuelt en morsrolle ikke sier noe som helst om en politikers sosiale sinnelag.