AKTUELL ANALYSE

Gammeldags distriktspolitikk virker ikke. Det var et underliggende premiss da politikerne nedsatte distriktskommisjonen. Rapporten fra effektutvalget viser heller at politikken ikke virker fordi politikerne ikke lenger vil ha den.

Effektutvalget ble nedsatt av Stoltenberg-regjeringen og dets oppdrag var å se alle statlige virkemidler overfor distriktene og regionene i sammenheng. Forutsetningen var at utvalget skulle levere mange av premissene for fremtidens distrikts- og regionalpolitikk. Det kommer neppe til å skje, dersom Erna Solberg fortsetter som kommunalminister. Utvalget påstand om at kommuneoverføringer i seg selv er et viktig distriktspolitisk tiltak passer eksempelvis dårlig med Solbergs budskap om at en mindre andel av pengene til distriktene bør gå til offentlige byråkratier.

Det statlige utvalget leverer imidlertid en virkelighetsbeskrivelse som kommer til å bli flittig brukt i den politiske debatten om distriktene og regionene. Distrikts-Norge, hva nå det er, vil gripe fatt i tall og notater som viser at de ”rene” distriktspolitiske tiltak faktisk har virket og at de nå virker i mindre grad fordi de gjennom de siste ti årene er blitt halvert. Påstanden om at statlig politikk i de ulike sektorer nå føres uten at man tar hensyn til regionale virkninger, kommer også til å bli omfavnet av distrikts-Norges forsvarere. (Dette er forøvrig en konklusjon som passer meget godt med Maktutredningens tese om den fragmenterte stat, der den ene hånd ikke vet hva den andre gjør.)

De som mener at vi driver en for aktiv distriktspolitikk her i landet, vil bruke effektutvalgets tall der overføringene til ulike deler av landet er brutt ned på antall innbyggere. De viser, ikke overraskende. at folk i Nord-Norge får mer offentlig støtte enn søringene.

Slike beregninger har vi sett før, men det er blitt mer stuerent å sammenligne slike tall nå enn det var for noen år siden. Det henger blant annet sammen med den økende bruken av sammenligning som styringsverktøy – eller såkalt benchmarking. Denne uken åpnet Kommunenes Sentralforbund en ny nettportal der det skal være mulig å sammenligne prisene på velferdstjenester i hver enkelt kommune. Hensikten er at de som bruker mye penger på en tjeneste skal spørre seg selv om årsakene.

Sammenligninger i seg selv er ikke noe galt, men de kan lett brukes til å undergrave en solidaritet og et samhold mellom ulike deler av landet som har vært et kjennetegn ved den norske velferdsstaten. Og her er det lett å se et mønster. Eksempelvis kan man både innen landbruks- og fiskerisektoren se at den solidariteten som ble etablert i mellomkrigstiden svekkes.

Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men det er viktig å få frem at det egalitære Norge ikke bare bygget på solidaritet mellom ulike sosiale grupper, og mellom fattig og rik. Den norske etterkrigsmodellen bygget også på utstrakt solidaritet og samhold mellom ulike deler av landet, mellom ulike yrkesgrupper og mellom produsent og kjøper på varemarkedet.

Forsvinner sentrale samholdsordninger innen distriktene, fiskeriene og landbruket, er det også en sentral del av den norske velferdsstaten som faller bort.