AKTUELL ANALYSE

Valgerd Svarstad Haugland går av som Kr.F.-leder fordi hun tar partidemokratiet på alvor. Men det er ikke opplagt at hennes demokratiske innstilling er så mye bedre enn Lars Sponheims.

Det hender nemlig at grasrota i regjeringspartiene stiller uforenlige krav, og at det oppstår en frustrasjon som kan gi seg utslag i vedtak og ønsker som en ansvarlig leder faktisk har plikt til å overse.

I Kristelig Folkeparti var det slik i høst. Den såkalte havarikommisjonen i partiet gjennomførte en ganske så uvitenskapelig spørreundersøkelse blant de tillitsvalgte og la på grunnlag av den frem en rapport som det er umulig for partiledelsen å ta å fullt ut på alvor. Svarstad Haugland kunne ha valgt å overhøre kravet om skifte i ledelsen fordi det rett og slett ikke var mulig å gjøre alt det som havarikommisjonen anbefalte.

Det er en slik argumentasjon Lars Sponheim og den øvrige Venstre-eliten nå bruker overfor sitt eget parti. Det sies mer eller mindre rett ut at de 16 fylkeslederne og den enstemmige valgkomitéen, som ville kaste Sponheim, ikke visste partiets beste. De forholdt seg blant annet ikke til Bondeviks krav om at Venstre-lederen også må være statsråd.

De tillitsvalgtes krav om at partilederen må bry seg mer om partiarbeid blir møtt med hoderysten hos eliten. De peker på at hele partiet faktisk slutter opp om regjeringsdeltagelsen, og da er det også logisk at partiet bruker alle sine krefter på å få resultater ut av regjeringsdeltagelsen.

Det er slett ikke umulig at svært mange av Venstres velgere også ser det slik. Det er nemlig et hovedpoeng at partiene ikke er som de var. Maktutredningen beskriver en utvikling fra massepartier til nettverkspartier, og dokumenterer ved hjelp av spørreundersøkelser at partirepresentantene faktisk ikke er veldig representative for sine velgere.

I alle partier er forbindelseslinjene mellom de ulike sjikt mindre virksomme nå enn tidligere. Den lokale tillitsvalgte snakker sjeldnere med sine velgere enn tidligere. Det er også sannsynlig at de mer og mer profesjonelle politikerne i det midtre tillitsmannsskikt har mindre kontakt med sin egen grasrot enn de hadde før.

Dermed kan man stille det samme spørsmålet til dem som til Lars Sponheim: Hvem representerer de egentlig? Og det er neppe mer demokratisk at et midtre skikt av tillitsvalgte fremmer sine interesser enn at Lars Sponheim fremmer sine.

En slik diskusjon må selvfølgelig føres uten fasit, men den kan bidra til debatt om partiorganisasjonenes rolle i dagens politiske system. Og det temaet er overmodent for debatt i alle partier.