Politikken taper mot mediemakten Mediepolitikerne vil så mye mer enn de får til. De lager regler eller fremmer forslag som teknologien og/eller storkapitalen tvinger dem til å gi opp. Resultat: Politikernes autoritet undergraves. Kulturdepartementet vil hindre Schibsted i å bli en stor eier innenfor flere medier. Et forslag er sendt ut på høring, men det ender nok der, selv om flertallet på Stortinget ønsker en slik regel.
En uke før jul truet Kulturdepartementet P4 med rettssak og ekstraregninger, dersom radiokanalen ikke gjorde som departementet sa. Nå fastslår departementet at det som før jul var ”ulovlig” egentlig bare er ”forstemmende”, og at man ikke vil gjøre noe mot P4 fordi kringkastingsloven er mangelfull.
Dette er et av mange eksempler på politiske myndigheter som vil mer enn de får til. Denne uken varslet Kulturdepartementet en gjennomgang av Kanal 24s avtale om kjøp av nyheter fra TV2. Det er ingen tvil om at Kanal 24s nyhetssatsing blir mindre omfattende enn det man ga inntrykk av i konsesjonen, men det er vanskelig å forestille seg at departementet vil klare å dokumentere det.
Kulturdepartementets forslag om krysseierskap, som er laget for å hindre at Schibsted får en for sterk posisjon i radio-, TV- og avismarkedet, er lettere å praktisere. Det er også politisk flertall på Stortinget for å lage en regel som begrenser Schibsteds makt. Likevel tilsier erfaringen at forslaget aldri blir satt ut i livet. Det skyldes Schibsteds reaksjon. Mediegiganten har reagert så sterkt og resolutt at politikerne trolig blir redde. Dersom Schibsted truer med å trekke seg helt ut av TV2, åpnes det for mer utenlandsk eierskap av den store kommersielle TV-kanalen. Erfaringen tilsier at politikerne lar seg presse av slike trusler.
Resultatet av alt dette er at politikerne mister autoritet og at respekten for regelverket blir mindre enn den burde være. Private aktører i mediemarkedet vil gjøre det samme som P4 gjorde før jul. I en beinhard konkurranse om markedsandeler og kostnadseffektivitet, vil det faktisk være en unnlatelsessynd ikke å forsøke seg på innersvinger i forhold til regelverket.
Og vi velgere kan begynne å tvile på om politikerne har god nok vurderingsevne i mediepolitiske saker. På kort sikt betyr kanskje ikke det så mye, men det kan komme en tid der politikerne er nødt til å få velgerne med seg på radikale grep for å sikre et variert og godt tilbud i mediene. Da er det nødvendig med autoritet.
|
|
||||
|