AKTUELL ANALYSE

”Rettsstaten har bestått prøven”, sies det hver gang rettsapparatet stikker kjepper i hjulene for Krekar-etterforskerne. Men mullah Krekar opererer innenfor helt andre rammer enn rettsstatens.

Et av de spørsmålene norske domstoler har vurdert i de siste runder om Krekar-saken er troverdigheten til noen av vitnene mot ham. Det sier seg selv at tidligere tilhengerne av Krekar, som nå sitter i fangenskap hos hans erkefiende, har liten troverdighet når de sier at mullahen har beordret dem til å begå terrorhandlinger.

Det sier seg også selv at det er meget vanskelig for en norsk domstol å vurdere om Krekar er i ferd med å forberede terrorhandlinger, om han er faktisk leder for Asar-al-Islam og om denne organisasjonen er en terrororganisasjon eller en gruppe som kjemper med mer ”renhårige” midler for en muslimsk kurdisk stat i Nord-Irak. Alle disse vurderingene må bygge på etterretningsinformasjon med mer eller mindre ukjent opphav. I tillegg har absolutt alle informanter og aktører så sterke interesser at det er grunn til å tro at de alle vil fordreie sannheten om de mener det er nødvendig. De er i krig, og da er alt tillatt.

I en slik situasjon fungerer ikke det gyldne rettsstatsprinsipp om at den mistenkte er uskyldig inntil det motsatte er bevist. All mulig tvil skal komme mullah Krekar til gode, selv om retten kan legge litt ulike beviskrav til grunn avhengig av hva politiet ber dem om. I en verden der deltagerne føler at det er krigens regler som gjelder, finnes det ingen sannhet, og det vil alltid være tvil – langt mer tvil enn det en norsk domstol kan håndtere.

Dette er kjernepunktet. I en ny verden der det føres terrorkrig av nettverk i stedet for stater, og der teknologien har gjort det mulig å la generalene og soldatene bo på hver sin side av jordkloden, blir det ganske naivt å hevde at rettsstaten bør gjelde for alle dem som befinner seg innenfor nasjonalstatens grenser - uten forbehold. Det er liten tvil om hvor fremtidens geriljahærførere vil bosette seg og sine familier.

Så er selvfølgelig det store problemet at mullah Krekar sier han bare er en vanlig islamsk leder og politisk bevisst kurder bosatt på Grønland, og at han ikke er en kriger. Om man faktisk skulle mene at rettsstatsprinsippene ikke bør beskytte krigere, hvordan skal man avgjøre hvem som er krigere, og hvem som er uskyldige borgere?

Det kan man gjøre ved å snu på bevisbyrden. Mullah Krekar kan få komme inn under rettsstatsgarantiene, dersom han slutter å oppføre seg seg som en geriljaleder. Det må kunne kreves av ham at han slutter å delta i satelittsendte arabiske fjernsynsprogrammer og at han slutter med sine taler over internett. Det er en klar begrensning av hans borgerrettigheter, men dersom han vil leve i fred i Norge, må han nesten finne seg i det. Alternativet er at han blir sett på som en kriger – og behandlet deretter. Han kan selv avgjøre.