AKTUELL ANALYSE

NHO-sjefen får en god og ugjenkallig pensjon når han er 62 år, mens NHO mener at alle andre bør jobbe lenger, eller få dårligere pensjon. Endel sykehusdirektører står for tilsvarende dobbeltmoral.

I kroner og ører betyr ikke denne ukens medieoppslag om topplederes pensjoner noe særlig for samfunnet. Det er pensjonsforpliktelsene for de store lønnstagergruppene som kanskje kan knekke velferdsstaten i 2050. Men i den politiske debatten kan toppledernes pensjoner vise seg å bli meget viktige.

Det er fordi det nå er klart at vi får en mer åpen pensjonsdebatt enn mange håpet da pensjonskommisjonen ble nedsatt. Kommisjonen leverer ikke brede kompromisser som kunne ha lagt føringer for den åpne politiske debatten. Alle som har vært i nærheten av regjeringsapparatet hadde ønsket seg noen forpliktende føringer fordi det anses som så vanskelig å få almen aksept for endringer av pensjonssystemet.

Pensjoner er som skatter – de berører folk direkte, og det er mulig å regne ut på øret hvordan endringsforslagene virker. Dersom man skal omfordele, må man enten bruke veldig mye penger, slik at alle dem som nå blir urettferdig behandlet får flere goder, eller man må ta goder fra noen grupper.

Selv med vår oljeformue har vi ikke råd til å gi alle arbeidstagere den samme pensjonen som dagens AFP-pensjoniser har. Det er også for dyrt – på lang sikt - å la alle få de samme pensjonsbetingelsene som de statsansatte har.

Vi er altså ikke rike nok til å kjøpe oss ut av problemene, men vi er neppe fattige nok til at dagens nesten-pensjonister vil gi avkall på goder som de lenge har sett frem til. Det må en viss følelse av krise til før det blir politisk aksept her i landet for å ta goder fra statsansatte og alle dem som regner med å få avtalefestet pensjon (AFP) når de blir 62 år.

Alle dem som skal argumentere i mot endring har imidlertid et problem. Pensjonskommisjonen kommer til å legge frem noen stygge kurver i sin innstilling tirsdag. 20-30 år frem i tid vil det være så mange pensjonister pr. yrkesaktiv at alle vil se at dagens pensjonssystem kanskje ikke er det fornuftigste vi har.

Og det er nettopp i argumentasjonen mot pensjonsreform at toppledernes privilegier kommer til å bli brukt for alt de er verdt. Alle de som vil beholde dagens ordninger kan si at de i prinsippet gjerne kan være med på endringer, men da må de være rettferdige. Og det finnes ingen rettferdighet i at man svekker det offentlige pensjonssystemet, samtidig som toppene i næringsliv og forvaltning ordner seg sine egne attraktive pensjoner.

Derfor kan topplederpensjoner være det argumentet som virkelig teller når LO og kanskje SV presser Ap. til å gå i mot pensjonsreformer. Og dersom Ap. går i mot, blir det ingen reformer.