AKTUELL ANALYSE

For ett år siden valgte dette nettsted å trekke frem usikkerheten knyttet til partienes tenkning om flertallsstyre (se i analysearkivet 181202). Nå er usikkerheten langt mindre.

EU-saken er kommet på den politiske dagsorden for godt. Selv om partiene trolig velger å la være å sette medlemskap på dagsorden innen 2005, vil ja-partiene bli tvunget til å ha en langt større handlefrihet frem til 2009 enn de har nå. Det betyr at det vil være større grunn til å stille spørsmålstegn ved realismen i de to erklærte regjeringsalliansene enn noengang før.

Det er andre ting som også undergraver den konstruerte toblokk-tenkning i politikken: Miljøspørsmål splitter etter de samme linjer som EU-saken (med mulig unntak for Fr.p.) Pensjonskommisjonens forslag kan komme til å splitte både på høyre- og venstresiden. Dessuten går det åpenbart et skille mellom de partiene som har pleid å ta regjeringsansvar, og de som aldri har gjort det.

Denne siste påstanden vil i hvert fall SV protestere mot. Partiledelsen vil hevde at de ikke er mindre ansvarlig enn de andre partiene, men at de bare ikke har fått anledning til å vise det. Likevel er partiets holdning til pensjonskommisjonen et tegn på at det i SV er mindre vilje enn i eksempelvis Ap. til å gjøre noe som kjernevelgerne oppfatter som upopulært. Sannsynligheten for at det vil komme flere slike tegn er stor.

For Fr.p.s del, er tvilen mindre. Den aller største grunnen til å betvile partiets reelle vilje til å ta ansvar, er at det opererer med en annen makroøkonomisk tenkning enn de andre partiene. En meget dynamisk skattepolitikk gjør det mulig for Fr.p. å budsjettere med både skattekutt og offentlige utgiftsøkninger. Dersom Fr.p. ikke får rent flertall, må partiet operere under et annet makroøkonomisk regime enn sitt eget, og da blir det ikke samsvar mellom partiets forslag til utgifter og inntekter. I tillegg må det legges til at Fr.p. i det siste året har endret synet på staten og statskapitalismen – dermed er partiet blitt mer sosialdemokratisk og mindre høyreparti.

Summen av alt dette er at det ikke er sannsynlig med flertallsregjering på noen side etter valget i 2005. Det er heller ikke sannsynlig med en mindretallsregjering med fast støtte i Stortinget. En regjering som må søke støtte fra sak til sak i parlamentet, ender som oftest i sentrum – med unntak av på noen få saksfelt der ytterpartiet er regjeringens støttespiller.

I denne stortingsperioden gjelder det den del av områdene til Kristin Clemet, Erna Solberg og kanskje primærnæringsministrene Sponheim og Ludvigsen.