2003 – året da EU-saken kom tilbake EU-saken kom på den politiske dagsorden igjen dette året – uten at det er blitt diskusjon i det politiske miljø om medlemskap. Slik kan det ikke fortsette veldig lenge. Rett før jul i fjor gjorde Bondevik det klart at han regnet med en ny EU-debatt innen 2010. Rett etter nyttår fanget meningsmålerne opp en kraftig ja-vind. Dermed startet de politiske EU-prosesser.
I sommer begynte ja-vinden i folket å løye, og partiene er nå åpenbart usikre på om EU-saken vil dominere valget i 2005 – og om man skal åpne for en ny folkeavstemning eller ikke.
Uansett er det krefter både hjemme og ute som tvinger både politikere og andre til å ha en helt annen oppmerksomhet om EU-saken enn det som har vært vanlig. I den siste spørretimen i Stortinget i dette året måtte statsminister Bondevik forholde seg til EU-toppenes beslutning om å utvikle en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det var lett for ham, og trolig riktig, å vri seg unna problemstillingene. Likevel minnet spørretime-runden om at Norges sikkerhetspolitiske omgivelser er i endring, og at det meget lett kan tvinge frem en ny EU-debatt.
Debatten om EØS-avtalen kan imidlertid politikerne ikke vri seg unna stort lenger. Dette året har vi fått de hittil verste eksemplene på at vi har avgitt suverenitet til en organisasjon vi absolutt ikke vil være medlem av. Fordi EU forbyr sine land å bruke lav arbeidsgiveravgift som et distriktspolitisk virkemiddel, må vi også avskaffe ordningen. Fordi flertallet av EU-landene har en ”slappere” alkoholpolitikk enn oss, må vi tillate at ungdommen drikker seg full på søt rusbrus.
Og politikerne demonstrerer sin avmakt for allverden. Statsministerpartiet ville ha underskriftsaksjon mot rusbrusen, og et samlet Storting vedtok å be om en forlengelse av ordningen med gradert arbeidsgiveravgift to dager etter at Norges forespørsel om forlengelse var definitivt avslått.
Det er nødt til å komme en mer omfattende politisk diskusjon om EØS når den demokratiske ufullkommenheten blir så tydelig. En slik debatt behøver ikke å ende i en diskusjon for og i mot EU-medlemskap (se saken under her), men det er vanskelig å se hvordan politikerne skal unngå det.
Vi har i praksis ingen muligheter til å reforhandle EØS-avtalen. Vi kan begynne å fortolke den annerledes, og blant anne teste ut det som populært kalles vetoretten i avtalen. Men det er det svært liten politisk vilje til.
Dermed blir EØS-debatten høyst sannsynlig en debatt for og i mot EØS, og alternativene er enten EU-medlemskap eller en type frihandelsavtaler. Dermed vil medlemskapsdebatten være i gang. Det går neppe mange år før den kommer.
|
|
||||
|