Sykehus for viktig til å avpolitiseres Sykehusreformen nevnes som et av mange eksempler på politikkens retrett. Kanskje er det feil. Det politiske spillet om penger er som før, og rikspolitikerne vil i tillegg kontrollere strukturen. Stortinget tillater ikke at Helseforetakene omorganiserer bare for å spare penger. Sykehusstruktur skal bare endres når det er faglig riktig. Slike signaler gir man for å sikre seg handlingsrom.
Både Stortinget og Regjeringen har funnet ut at de upolitiske Helseforetakene må holdes i ørene når det gjelder forslag til endret sykehusstruktur. Helseminister Dagfinn Høybråten hadde solid støtte i Stortinget, da han tidlig i november reddet fødeavdelingen på Gjøvik, mens han lot Helse Øst legge ned fødeavdelingen på Aker. Med sitt trylleformular om at nedleggelser og sammenslåinger bare er godtagbart når det er faglig riktig, kan politikerne overprøve Helseforetakene stort sett når de måtte ønske.
Det er ikke noe galt med en helsestatsråd eller et Storting som driver politikk. Det som berettiger oppmerksomheten, er at vi var mange som for et år eller to siden trodde at det skulle bli langt mindre politikk i sykehusstyringen enn det faktisk er blitt. Blant annet basert på kunnskap om motivene for reformen
Det politiske spillet om penger er akkurat som før. Sykehusene varsler at de må redusere antallet ansatte og legge ned sykehusposter, dersom de ikke får mer. Da tør ikke rikspolitikerne annet enn å hoste opp litt ekstra. Det skjedde i sommer, og det kommer garantert til å skje neste år. Politikerne er nemlig avhengige av å levere, og det er Helseforetakene som er deres verktøy. Da er det liten tvil om hvem som sitter med den reelle makten.
Det er presset fra opinionen som fører til at det blir slik. Sålenge mediene kan melde om pasienter som ikke får god nok og rask nok behandling, vil det være nesten umulig for politikerne å tillate at avdelinger blir lagt ned eller at leger og sykepleiere blir satt på gaten. Og begrepene ”god nok” og ”rask nok” er meget relative.
Politikerne har også i år fått illustrert hvor sterkt sykehusene står i sine lokalsamfunn. Mange steder bidrar de med en stor andel av arbeidsplassene, men det viktigste er at de gir og/eller symboliserer trygghet. Det har vært en voldsom mobilisering i de mange byer og steder der de upolitiske helseforetakene har foreslått nedlegginger. Og folket skjønner hvem som til syvende og siste har ansvaret. Det er politikerne. Eneste forskjellen fra tidligere er at det nå er rikspolitikerne, og ikke fylkespolitikerne, som må stå til ansvar.
Det har de skjønt, og det er derfor rikspolitikerne nå er i ferd med å ta politikken tilbake.
|
|
||||
|