AKTUELL ANALYSE

Regjeringens begrunnelse for Irak-engasjementet er vikarierende. Beskrivelsen av hva de norske soldatene faktisk gjør er misvisende. Det igjen fører til at debatten om Irak blir ufullstendig.

Forsvarsdepartementet har sendt ut en pressemelding der det gis følgende begrunnelse for å øke risikotillegget i Irak: ”det (må) fastsettes ut fra faktisk risiko for norsk personell (...), og ikke baseres kun på oppdragets mandat og karakter.” Klarere kan man ikke si at de norske soldatene faktisk gjør noe annet i Irak enn det som opprinnelig var meningen.

Men så understrekes det at denne vurderingen er ”et rent fagmilitært anliggende”. Politikerne i Regjeringen står nemlig fast på at det ikke har skjedd noe formelt nytt siden vi bestemte oss for å sende soldater til Irak. Folkerettslig spiller det ingen rolle om irakere flest ikke ser forskjell på våre soldater og de britiske. Det viktige er at de har definert sitt oppdrag annerledes.

I følge folkeretten driver man nå gjenoppbygging i Irak. Det er ikke krig, selv om det for de fleste legfolk vitterlig ser ut til at det store slaget om Irak er blitt etterfulgt av en geriljakrig.

Men Kjell Magne Bondevik vil ikke snakke realiteter i denne saken, akkurat slik han unngikk å bruke de rette ordene da vi var engasjert i Kosovo i 1999. Først i høst – fire år etter - innrømmet Bondevik at norske soldater var i krig den gangen.

Det er lett å forstå Bondeviks motiver – både da og nå. Likevel fører den misvisende og/eller formelle ordbruken til at vi ikke får en så åpen debatt om Irak-engasjementet og vårt forhold til USA som vi burde ha hatt.

Ved at Norge formelt sett ikke tilhører okkupasjonsmakten kan vi heller ikke ha noen mening om hvordan okkupantene bør opptre i Irak. Sålenge vi begrunner vårt engasjement utelukkende med humanitære hensyn, kan vi ikke få en debatt om det som trolig er viktigst – nemlig vårt forhold til USA. Er det nødvendig og riktig å stille opp i Irak for å vise amerikanerne at vi er til å stole på? Dessuten; Hvor viktig vil USA-alliansen være for oss i fremtiden. Er vår tette atlantiske tilknytning mer av historisk betydning?

Politikere i mange partier vegrer seg for å ta de aller største debattene, men det blir ekstra vanskelig når Regjeringen gjør sitt aller beste for å isolere Irak-deltagelsen til en humanitær aksjon i et vanstyrt land.