AKTUELL ANALYSE

For ti-femten år siden slet politikerne med manglende tillit i det såkalte markedet. Kronekurs og rente ble påvirket, og den politiske styringen ble underminert. Det samme kan skje igjen.

På 1990-tallet gjorde politikerne noen grep for å gjenopprette tilliten til den økonomiske politikken. Noe av det viktigste var at alle partiene (Fr.p. var på utsiden på det tidspunkt) ble enige om at Regjeringen skulle få retten til å definere presset i økonomien. Finansministeren tegnet en krittstrek ved hver budsjettfremleggelse, og sa til Stortinget at det ikke var lov til å gå en millimeter over streken – altså at det ikke skulle brukes en øre mer av den type penger som påvirket krittstreken. Krittstreken var politisk, og ikke økonomisk, motivert.

Nå kan krittstrek-tenkningen være i ferd med å rakne. Fremskrittspartiet har siden slutten av 1990-tallet operert med andre beregninger og et annet tenkesett enn Regjeringen. For to år siden valgte også Senterpartiet for første gang å jukse litt med krittstreken, og i år har SV fremmet en ekstraordinær motkonjunktur-pakke på 2,3 milliarder kroner.

Begrunnelsen for å overskride krittstreken kan være så gode eller dårlige de bare vil. Poenget i denne sammenheng er at Regjeringens autoritet i den økonomiske styringen er svekket. Arbeiderpartiet holder seg fortsatt innenfor krittstreken i sitt forslag til alternativt budsjett, men det er liten tvil om at presset i Ap. for å gjøre som de andre opposisjonspartiene er økende.

Utviklingen er alvorlig fordi krittstrek-tenkningen trolig er viktigere for politikernes økonomistyring enn noen gang. Mange observatører av norsk økonomisk politikk regner med at politikerne over tid ikke vil klare å stå i mot presset om å bruke for mye oljepenger. Men det finnes også observatører som legger vekt på at flertallet på Stortinget frem til nå har vært forbausende disiplinert. I budsjettforhandlingene har man faktisk i år etter år klart å motstå fristelsen til å tappe oljefondet litt ekstra – mye takket være krittstrek-tenkningen.

Får disse observatørene mistanke om at Regjeringen og opposisjonen igjen begynner å forhandle om rammene for den økonomiske politikken, vil de vurdere det som meget sannsynlig at politikerne som kollektiv vil bruke mer penger enn det hvert enkelt parti egentlig mener er tilrådelig.

Da vil Svein Gjedrem straks sette opp renten - og både Regjeringen og Stortinget vil miste kontrollen på den økonomiske politikken.